Sist oppdatert
03.02.2007 8:15
Hovedsponsor

FORSIDEN | Om foreningen | Navnet Svolvær | Stedsnavn| Bybilder | Attraksjoner | Bykart | Reise til Svolvær | FORUM
Økonor Svolvær

- i går

-
STEINALDER
- VIKINGTID
- NYERE TID


- GAMLE BILDER
- GAMLE POSTKORT
- GAMLE HUS

- FILMKLIPP
- LOFOTFISKET

- PÅ FOLKEMUNNE
- MUSIKK
- KUNST
- KULTUR
- IDRETT

- SAGN & MYTER

- TINGSTEDET    KJEPSØY

- BØKER OM   SVOLVÆR

 
Aktualitetssiden - Folkedomstolen
En folkedomstol ano 1970. 
Av William Hakvaag

Historisk bakgrunn:
Den venstreradikale bevegelse som vokste frem i Svolvær og omegn startet svakt i 1967 og på 70 tallet fikk SUF et betydelig fotfeste i den høyere skolen i Svolvær.

AKP som utviklet fra SUF holdt ut i Svolvær til i begynnelsen av 80 tallet.
Da begynte bevegelsen å svekkes.
I 1991 gikk AKP opp i limingen da årsmøtet betegnet Stalins regime
som kriminelt.

Drivkraften i det hele var den tragiske Vietnam-krigen som da hadde rast i flere år.

I 1968 ble SUF stiftet. Det står for sosialistisk ungdomsforbund og var ungdomsorg. til SF-sosialistisk folkeparti som senere ble til SV. SUF utviklet seg i 1968/69 til en organisasjon som var i utakt med moderpartiet.

Ungdomsorganisasjonen helte mer og mer mot stalinistiske dogmer og det som het"Mao Tse Tungs tenkning".

SUF, som ivret for væpnet revolusjon, ble i feb. 73 omgjort til AKPml som var et rent stalinistisk parti med Mao som forbilde. Andre forbilder var også Albania hvor prestene var slått i hjel og kirkene gjort om til lager eller staller. I dag sliter landet med nesten 500 000 små bunkere som er støpt opp i åker og eng og som vanskeligjør et effektivt jordbruk mange plasser.

En annen som også ble forsvart i tykt og tynt var Pol Pot som sto for de verste utryddelser av mennesker etter 2.v.krig. Over 2 millioner ble henrettet. Mange slått ihjel for å spare på amunisjonen.

Det som er nifst er at man viste hva som foregikk, det sto i alle aviser, men AKPerne forsvarte det. Man kunne ikke lage en omelett uten å knuse noen egg. I tillegg truet de folk med at "de måtte være klar over at de sto på lista"...


I sin søken etter det idealiserte arbeider-samfunnet hadde AKP'erne fått "tunellsyn".

Det som kjennetegnet dem var den voldsomme agressive framferden mot folk som hadde andre oppfatninger. De ble stemplet som klassefienden.


En folkedomstol ano 1970. 
(tredje utgave)
 

Det var en begeredelig høst.  Mørk og svart med regn som pisket igjennom gatene sammen med alskens skrot og rask som vinden førte med seg.  Jeg hadde avsluttet realskolen om våren og nå viste jeg ikke riktig hva jeg skulle foreta meg.

På skolen hadde jeg en tid deltatt i SUF, det sosialistisk ungdomsforbund til SF.  Det var den tragiske vietnamkrigen som hadde vært motoren til at de ”røde horder” hadde fått innpass på skolen. Imidlertid hadde SUF blitt mer og mer stalinistisk. Mao var blitt forbilde og undertegnede, som i starten hadde vært formann, hadde ikke i det siste  året  deltatt spesielt aktivt. 

Innen noen få år skulle jo også SUF utvikle seg til å bli AKPml med verre forbilder som Henver Hoxa i Albania etterfulgt av Pol Pot i Kambodsja. SUF-AKPml ble tilslutt så hemmelige at de måtte brukte dekknavn for å skjule seg for ”klassefienden” som det het.
Men så langt er vi ikke kommet i denne fortellingen. 

Det var imidlertid ikke bare høsten som gjorde meg gram i hu.  Jeg hadde også mistet sertifikatet mitt på en kjedelig måte.  Ballongen var blitt så vidt grønn på annen gangs forsøkt, men det var nok til at blodprøve måtte tas og sertifikatet beslaglagt. Jeg fikk trøste meg med at legen hadde funnet meg fullstendig klinisk edru. Han hadde til og med  blitt irritert på politiet og spurt om de ikke hadde annet å gjøre.  Men gjort var gjort og nå gikk jeg i oljehyret og ergret meg  over hvor dum går det an å bli. 

Det var i dette livsens sorte øyeblikk en av de ”ledende” i SUF-gjengen tok kontakt med meg. Han så alvorlig ut og fortalte at det skulle være et viktig møte på gymnaset. Vi skulle bruke det nederste klasserommet, det som vendte mot syd.  Jeg måtte komme på møtet  som begynte presis åtte. ”Hvorfor er det så viktig at jeg kommer”? spurte jeg både litt irritert nysgjerrig.  ”Fordi du er”… han dro på det” eh, kremt, host… ”Det er du som er hovedpersonen”.   

Han begynte å gå mens han slengte den grå SUF-veska med FNL merket bedre opp på skuldra, snudde seg og gjentok: ”Presis åtte”.  Jeg sto igjen som et spørsmålstegn og begynte å undre meg over hva det var som var så viktig. Hjemveien ble ekstra lang. Med  tunge, plaskende skritt slet jeg meg grublende hjemover.  Vind og regn rev og slet i så vel klær som trær. Hva var det som var så ”important” at man måtte ha et ekstra møte?  Hvorfor var jeg sentrum? 

Hjemme hang jeg av meg det våte og dryppende oljehyret, tok av meg lestene som var blitt fuktig og følte meg usikker på hvordan det hele hang sammen. Det kunne vel ikke være sertifi… Nei, hva hadde de med det å gjøre. Men kunne det alikevel… Jeg så med spenning og uro frem til kveldens møte. Hjemmefra hadde jeg beregnet gåtiden til gymnaskjelleren til 25 minutt. Da kunne jeg avpasse farten slik at jeg ankom presis åtte. Jeg hadde ikke lyst å komme for tidlig og slett ikke for sent.

Presis åtte vandret jeg inn i den lange, gulmalte og øde gymnaskoridoren som luktet av grønnsåpe. Utenfor klasserommet trakk jeg pusten dypt, banket på og fikk et kort ”kom inn” til svar.  Klasserommet var fullt belyst og litt annerledes møblert enn det jeg var vant til. 

Lederen for SUF hadde satt seg på katetret og diglet med bena. Til høyre for ham satt to lærere med hvær sin pult stillet på langs – slik som man bruker i rettsaker… Til venstre var der samlet noen jenter og gutter, trolig medlemmer av SUF.  Midt i rommet var pultene ryddet unna. Jeg begynte å føle meg som Luther i Worms.

Det ble en pinlig tauset hvor man kunne høre vannet dryppe fra de våte oljeklærne mine. Lederen som hadde plasert seg friskt sittende opppå katetret kremtet. Kremtet påny og sa: ”Vet du hvorfor du er innkalt hit”?  Jeg ristet på hodet. ”Nei, jeg vet ikke hva det er som er så viktig” svarte jeg mens jeg samtidig begynte å ane at dette kunne bli litt av en forestilling.  Lang tauset fulgte.

Lærerne, som også var medlem av SUF, stirret ned i pultene.  ”Vel for å gå rett på saken” SUF-formannen la ansiktet i alvorlige folder. ”Er det ikke så at du er tatt for fyllekjøring”?  Det ble dødstille i rommet.  ”Nei”, svarte jeg. ”Jeg er ikke tatt for fyllekjøring”.  ”Jo, det er du” forsatte lederen pågående mens han dinglet kjekt med beina. ”Nei”, svarte jeg. ”Ikke riktig”! ”Jo”! ”Nei”svarte jeg sint tilbake. ” Han hevet stemmen:”Vi vet du er tatt for fylla… ”Nei”  avbrøt  jeg ham igjen.

Ny trykkende stillet. Lærerene studerte pultene sine. Forhørslederen bet seg i leppa.
Dette gikk ikke helt etter planen. Han fortsatte forsiktig: ”Men du har mistet sertifikatet, sant”?  Han så spent på meg mens jeg beskjemmet  begynte å studere mønstret på linoliummen. Det var kjedelig grått med noen mørke striper. Taklyset speilte seg i de små vanndammene. Jeg nikket svakt.  Han hevet stemmen:”Altså er du tatt.”! Han så triumferende på meg.

”Det som er riktig er at jeg har mistet sertifikatet. Det betyr ikke at”.. Han avbrøt meg: ”Det får være som det vil. Du har oppført deg slik at du har mistet sertifikatet og du forstår vel at det betyr noe for oss”. Han presset leppene sammen til en smal strek mens han tenkte. ”Du vet at vi har veldig sterk fokus på oss. 

Avisene er bare ute etter å finne noe som de kan bruke mot SUF.  Vi må derfor bare ha med folk som har rene rulleblad og som ingen har noe å utsette på. Forstår du det”? Den ene lektoren hadde nå hevet hodet sitt og stirret bistert på meg mens den andre fortsatte å finne interessante ting på pulten.  ”Ja, jeg forstår det”, svarte jeg lavt og så opp.  ”Bare skikkerlige folk kan være med”.

Forhørslederen tygde litt på ironien i svaret mitt før han durte videre: ” Det vi vil spørre deg om er”… han dro pusten, kikket litt mot lærerne som nå var begynt å glo ut i tomme luften. ”Det vi vil spørre deg om er om du vil trekke deg fra bevegelsen”?  ”Mener du SUF” spurte jeg for å irritere ham.  ”Selvfølgelig, forstår du ingenting”.  ”Tja”, jeg dro på det.  Selvfølgelig forsto jeg nå alt. De hadde rigget seg til med en slags ”folkedommstol”. 

Samtidig hadde jeg noen kort på  hånden som de ikke var klar over… Jeg kjempet for å holde meg rolig og ikke skrike ut hva jeg egentlig mente om hele opplegget.  ”Vel, hva blir det til”. Folkedomstolens leder så utålmodig på meg og fortsatte generøst:”Du kan jo selvfølgelig senere, når alt dette er over få melde deg inn igjen” Begge lærerne hevet hodene og stirret på meg mens de holdt pusten.  ”Jeg må tenke på det”, svarte jeg langsomt.

Etter ansiksutrykkene å dømme var det ikke noe bra svar… ”Vi må ha svaret nå.  Her og nu!” Han strakk seg fremover.  ”Hvis du ikke går med på å trekke deg blir vi nødt til å ekskludere deg”.  Han satte opp et uforsonlig utrykk og tilføyde:”Slik er det, bare så du vet det”!  Stillheten fyllte klasserommet. Det var sluttet å dryppe fra oljeklærne. Bare de små dammene som hadde samlet seg på linoleummen fortalte om den våte høsten.

Jeg så opp: ”Du kan ikke utvise meg”, sa jeg langsomt.  Forhørsdommeren satte opp et forbløffet ansiktsutrykk og  kom litt ut av  rollen sin.  Han summet seg hurtig, skottet mot lærerne for å søke støtte, hevet haken og sa selvsikkert :”Joda, jeg kan da utvise deg”.  Han så på meg med et ”ovenfra og ned” blikk.  ”Nei” fasthold jeg. ”Du er ikke i stand til å kunne utvise meg”. 

Plutselig kom den ene av lærerne som skutt ut av en kanon inn i bildet.  Han stilte seg forann katetret og freste: ”Hvorfor kan ikke vi utvise deg?  VI KAN VEL UTVISE DEG SÅ MYE VI VIL”.  Han understreket alvoret med å flakse med armene mens han begynte å gå fram og tilbake forann dommerbordet. Etter kropsspråket å dømme måtte det være en svær utvisning som nå var på gang… Det voldsomme utbrudet hadde fått de andre tilhørerne til å krype sammen. Læreren som var igjen ved sidepulten hadde funnet noe kjempeinteressant i pultplata og hadde øyet helt nedtill. 

”Nei, du kan heller ikke utvise meg”. Jeg forsøkte å holde stemmen så fast og rolig som mulig. Ikke helt lett når du er alene mot mange.  Den andre læreren gikk sin hvileløse ørkenvandring  fram og tilbake og utstøtte et rasende ”HÆ” som ble gjentatt med jevne mellomrom.  Samtidig slo han med armene i løse luften for å understreke hvor alvorlig saken var.  Dialogen var gått over til stygge lyder. 

”Folkedomstolen” holdt på å komme ut av kontroll.  Forhørslederen, som fremdeles satt på katetret, var sunket litt sammen. Det var tydelig at han var blitt usikker på tingenes tilstand.  Han stammet: ”William, hvorfor… ”HÆ” kom det fra lektoren som travet hvileløst rundt. ”HÆ”! Nesten som onkel Skrue når han er helt oppgitt. ”Hvorfor, hvorfor kan vi ikke utvise deg”? Forhørslederen for tribunalet så  rådvill ut. Lektoren stoppet travingen og glodde sint på meg.  ”Vi kan vel utvise”… han stoppet  og mumlet et eller annet uforståelig. Ny taushet. 

Jeg ventet enda litt og svarte:”Grunnen til at dere ikke kan utvise meg er at jeg ikke er medlem”!  Tiden stoppet opp i rommet. Jordkloden stoppet i verdensrommet. En øredøvende stilhet fulgte.  Med måpende ansikter og åpne munner glodde de på meg. Folkedomstolen knaket og braket og falt fra hverandre. Kræsjet i gjørma.  Great moments in history.  For en gangs skyld hadde de revolusjonære mistet mål og mæle.

Forhørslederen var kommet helt ut av det, han svelget tungt, så seg rundt etter hjelp som ikke fantes før han  klarte å stotre fram: ”Det der, det, det går ikke”.  ”Joda” svarte jeg og så på ham. Han var sunket enda litt mer sammen.  Holdningen fra starten av møtet var borte. Det samme var den smarte planen de hadde lagt.  ”Folkedomstolen” hadde grunnstøtt. Forlist.  Og det uten å ha noen livbåt.

Jeg sa:”Bare sjekk i kartoteket.  Jeg har ikke vært medlem siden 1969. Dere får ha en god kveld”. Det var min avskjed med den radikale bevegelse.



Epilog.
Overstående har aldri noen gang vært diskutert eller nevnt  av de som deltok. Det har aldri blitt bedt om unnskyldning.  ”Folkedomstolen” har vært et ikketema.  Trolig tror de som deltok på dette at forfatteren hadde glemt det.  Som leseren forstår så hadde jeg jo ikke det…  Om motparten har glemt saken? Vet ikke. Du får spørre dem.  Og bare for å ha nevnt det.  Jeg fikk igjen sertifikatet 14 dager senere.


                                                                                              William Hakvaag

Til toppen


Web design: Bjørn Kenneth Hansen 2004