Sist oppdatert
20.10.2008 18:11
Hovedsponsor
Klikk Her

FORSIDEN | Om foreningen | Navnet Svolvær | Stedsnavn| Bybilder | Attraksjoner | Bykart | Reise til Svolvær | FORUM
Økonor Svolvær

- i går

-
STEINALDER
- VIKINGTID
- NYERE TID


- GAMLE BILDER
- GAMLE POSTKORT
- GAMLE HUS

- FILMKLIPP
- LOFOTFISKET

- PÅ FOLKEMUNNE
- MUSIKK
- KUNST
- KULTUR
- IDRETT

- SAGN & MYTER

- TINGSTEDET    KJEPSØY

- BØKER OM   SVOLVÆR



 
Sagn & Myter

Svolvær -et kultsted i førkristen tid

Luftige tanker om Fløyfjellet, Svolværgeita og byens betydning i hedensk
og førkristen tid.


Svolvær ligger ved foten av Fløya og Fløyfjellet med
det spesielle utspringet ”Svolværgeita”.

Hvordan disse navnene er blitt til vet vi ikke men mange har hatt tanker om opphavet til disse navnene opp gjennom årene, uten at man har fått tilfredsstillende klarhet i navnenes betydning og opphav.

Dette gir inspirasjon til fortsatt å fundere, men om man kommer nærmere en sannhet vil man vel aldri få rede på.

Når det gjelder navnet  ”Svolværgeita” så er det et
relativt nytt navn på dette utspringet i Fløyfjellet da vi vet at ”geita” fra gammelt av ble kalt ”Kjerringa og Kallen” eller Svolværguri , Svolværgygra eller jotunkvinnen.


Hvor gammelt navnet på Fløyfjellet og Fløya er vites ikke.

Flere har spekulert over navnens betydning og det mest spenstige forslaget jeg kjenner til er om fjellet har fått navn etter gudeskikkelser i den fruktbarhetsreligionen som stod sterkt i Norge i hedensk og førkristen tid.

Knut Varberg, som er svært interessert i Svolværs historie, mener det er en tanke å ta med seg at Fløyfjellet kan være oppkalt etter Frøy som var sønn av Njord, vaneguden som rådde over vind og sjø og at Fløya (toppen av fjellet) er oppkalt etter hans søster Frøya som var offerprestinne, kjærlighet og fruktbarhetsgudinne. Frøy som var offerprest var også gud for fruktbarhet.

Frøys dyrkelse var utbredt over hele Norden, og mange stedsnavn rundt i Norge og Skandinavia viser at mange helligdommer har vært viet til ham. Vi vet at hedensk og førkristen tankegang var sterkt rotfestet i Svolværområdet ut i fra funn og fornminner bl.a. på Storemolla og på Kjepsøy som var et tingsted, muligens helt fram til år 900 e kr.

Jeg mener at man ikke kan se helt bort i fra Knut Varbergs tanker om at dyrkelsen av Frøy også var sterkt rotfestet her i området.

Svolværgeita ble som sagt også kalt ”Jotunkvinnen” og man kan fundere på om navnet kan gjenspeile Jotunkvinnen Gerd og da med tanke på hennes forening med vanen Frøy.

Med utgangspunkt i dette kan man tenke at det er en sammenheng mellom navnet på Fløyfjellet og Svolværgeitas symbolske betydning dersom man tar utgangspunkt i det gamle navnet ”Kallen og Kjerringa”. Eller som det står skrevet på postkortet som vi ser til venstre, Ridderen og Jomfruen.


Svolværgeita kan fra gammelt av blitt oppfattet som symbol for ”Det hellige bryllup,”
Hieros gamos.” Forenklet sagt, foreningen mellom motsetninger.

Og i geitas tilfelle, forening mellom Æsenes og Vanene, symbolisert gjennom foreningen mellom Gerd og Frøy og som igjen har gitt opphavet til navnet på utspringet i Fløyfjellet, ”Kjerringa og Kallen” eller ”det forelskede par” som Kaasbøl skriver.

Studerer man Svolværgeita kan man faktisk i rett belysning lett se to personer, der den som står mot vest er halvt vendt mot byen og holder venstre arm rundt personen som står på østsiden og som er vendt mot byen. Litt av handen sees på skulderen. Høyre arm holder han opp mot personen til høyre. På personen til venstre er det en lysning i fjellet som kan minne om et skjold.
 
Skal man trekke dette enda lengre så ser man på de gudebildene som ble funnet under utgravningen av høvdinghuset på Borg som også muligens symboliserer ”Det hellige bryllup” mellom Frøy og Gerd at guden til venstre holder høyre armen opp mot den andre gudeskikkelsen. Slik ”det forelskede” par i Svolværgeita framstår.

En annen merkelighet er at det fortelles at enkelte fiskere helt opp til forrige århundre rodde inn til Instadvika i Øverværet, rett nedenfor Svolværgeita, og ofret en fisk før de leverte fangsten. Hvem de ofret til forteller historien ingenting om. Men man kan anta at det ble ofret for å få ”god fangst” under fisket. Og da er det nærliggende å tro at det ble ofret til fruktbarhetsguden Frøy.

Det kan og nevnes at ”det første Svolvær”, gården Svolvær, lå rett under Svolværgeita og var kongens gård, og de eldste funn som er gjort i Svolvær er under en ”hellar” som også ligger rett under geita.

Man kan og lure på hvorfor Svolvær er det yngste fiskeværet i Lofoten. Man regner med at det har bodd
folk i Svolvær fra midten av 1300 tallet og utover, men
noe nevneverdig fiskeindustri fikk vi ikke før på begynnelsen av 1800 tallet.

Så hvorfor ble det anlagt fiskevær både aust og vest for Svolvær men ikke i Svolvær. Ingen ting i vår fiskerihistorie skulle tilsi at det ikke var fisk på Hølla i tideligere tider.

Kan en av grunnene kunne ha vært at det var fordi menneskene som kom hit i tideligere tider oppfattet Svolvær som ”gudenes sted?” 

Kjerringa og Kallen, tegnet av
Knut Varberg.

En artig tanke er at våre forfedre som laget gudebildene som ble funnet på Borg hadde Svolværgeita som utgangspunkt for utformingen av gudebildene.


Frøy og Gerd. Gudebilde funnet under utgravning av høvdinghuset på Borg.
Les mer om bildene
 
Et sted som klart og tydelig var visualisert gjennom dette utspringet i fjellet som for dem måtte være et gudskapt symbol. Symbolet på foreningen mellom Frøy og Gerd. Kjerringa og Kallen, det forelskede par.

Og at Svolvær i århundrer etter de første som kom hit ble oppfattet som et kultsted.  Et sted der de tilbad og ofret til fruktbarhetsguden Frøy.

Vi mennesker kan være svært så overtroiske og i tideligere tider stod vel overtroen enda sterkere blant folk flest enn i dag. Så det kan hende at fiskere og de som handlet med fisk trodde at dersom de etablerte seg her i Svolvær, stedet der gudene holdt til, så ville de bli forfulgt av dårlig fiske og uhell.


Oktober 2006
Bjørn K. Hansen


Se og: Svolværnavnet

Se og Arild Hauges nettside: Norske gårdsnavn



Svolvær er under en "høyere" beskyttelse.

Knut Varberg forteller at enkelte eldre svolværinger fortalte at ”byen” er ”under høyere beskyttelse” av Fløyfjellet, Kjerringa og Kallen, Kongstinden, Løva og Indianeren som står vest for Løva og speider utover Lofoten og Norskehavet...

Sagnet om Svolværgeita.
Et sagn forteller at Svolværjura, som bodde i Svolværfjellet, hadde stasa seg opp i kjole og hatt med sløyfe da ho hørte at Hamarøykallen var på frierføtter. Men da han kom, gjorde ho seg kostbar og ville ikke gi et greitt svar.

Da vart Hamarøygubben arg. Han tok en stor stein og lyra etter ho, men bomma og steinen datt ned i to deler, den eine heter Tortelsteinen og den andre for ned i Svolværvika og heter Gullet den dag i dag.

Da rant sola, og Hamarøykallen ble til Hamarøystauren og Svolværjura ble til Svolværgeita, og du kan se sløyfene på hatten hennes som de to hornene på Geita.



Hvordan Trollfjorden og Svolværgeita ble til .
For flere tusen år siden var Trollfjorden en innsjø med navnet Trollsjøen.

En sommer det var urimelig godt sildefiske i Vesterålen dro Vågakallen i hui og hast med båten sin for å delta i fisket. Kyrn hannes fikk bare gå omkring som de ville mens han var på fisket.

Det blei til at kyrne havna på beite rundt Trollsjøen, for der var gresset saftig og godt. Men dette beite var forbeholdt kyrne til den enøyde Hinnøy-Risen.

En natt da datteren til Hinnøy-trollet var ute for å melke kyrne, fikk hun øye på to fremmede kyr. Hun hoppet over Raftsundet og satte i et brøl, veftta med arman og jaga dem vestover.

Men det samme gjentok seg neste natt, og da de også den tredje natta på rad var der, sprang hun hjem og beklaga seg til faren.

Hinnøy-trollet vart forbanna, to i farten med seg noen store kampesteiner, og labbet i vei for å få slutt på uvesenet. Han slo steinene sammen så gnistrene sprutet og ekkoet rullet som torden mellom fjellene. Kyrne hørte spetakkelet på lang lei, og tok til beins vestove. Hinnøygubben trua etter dem med knyttneven og svor at kom de igjen en gang til, så skulle han lage hakkemat av dem. Det gikk en ukes tid uten at kyrne fra Vågan viste seg ved Trollsjøen.

Men plutselig en natt kom jenta springende hjemover i fullt firsprang, og ropte at nå var kyrne til Vågakallen der igjen. Da ble trollet så eitrende arg, at han tok med seg den største øksa han hadde og la i vei imot Trollsjøen. Nå ville han for alvor sette en stopper for denne snyltebeitinga. Men da han nærmet seg Raftsundet, snubla han i en åskam og falt så lang han var.

I fallet kylte han øksa i fjellet mellom Raftsundet og Trollsjøen med slik kraft at eggen på øksa gikk langt under havflata. Da han atter fikk reist seg opp, drog han øksa løs, og vannet i Trollsjøen sank til høyde med havet. Trollsjøen var blitt til en liten fjordarm som senere ble omdøpt til Trollfjorden. De vettskremte kretturan til Vågakallen hadde forlengst forsvunnet, da gubben endelig fikk summa seg. Det einaste han fant igjen var ei gjeit som var blitt drept av steinspruten fra øksehogget.

I sinne tok han den døde geita og slengte den innover fjellet. Den falt ned i fjellet nord for Svolvær og er forlengst blitt til stein, og har i dag fått navnet Svolværgjeita.


JUTEN i Osan

Historien forteller at et troll gikk seg opp med sjekta si inne i Osanpollen. Det var et så ufyselig vær at han måtte sitte oppe hele natta og holde på den. Merke etter trollets bak finner vi i form av ei jettegryte som kalles Juten.


STORNØKKVATNET
Ovenfor Svolværvatnet bak Kongstind.

Vannet er bolig til Stornøkken, den største av nøkkene på Austvågøya.

Det bodde flere andre nøkker, slektningene til Stornøkken, i vannene rundt; i Nøkkvatnet Aust, i Vestrenøkkvatn og i Nøkkvatnet Vest.

Her var det meget farlig å ferdes, særlig når det gikk mot kveld. Det sies også at et svært sjøuhyre holder til sammen med Stornøkken, i Stornøkkvannet. Dette uhyret ble sist sett på 1960 - tallet, men hvor sannferdig denne historien er, vites ikke...


 

DRAUGEN
Mellom Lillemolla og Storemolla, i Molldøra.

Sees fra båt, ca. 0,5 times gange fra Svolvær. Avtegnet på sjøkart.
Draugen viser seg som en holme med mye tang på, som stikker opp av havet ved lavvann.

I et gammelt sagn berettes det om et voldsomt sammenstøt mellom sjødauingan (draugene) og landdauingan. Dagen etter sammenstøtet var Hølla og Vestfjorden full av vrakrester etter knuste likkister og digre tang og tarefloker.

Om draugen mellom Lillemolla og Storemolla er en av de overlevende etter slaget, vites ikke.

 


Til toppen  

Svolvær Historielag 2004/2008