Sist oppdatert
30.03.2008 11:17
Hovedsponsor
Klikk Her

FORSIDEN | Om foreningen | Navnet Svolvær | Stedsnavn| Bybilder | Attraksjoner | Bykart | Reise til Svolvær | FORUM
Økonor Svolvær

- i går

-
STEINALDER
- VIKINGTID
- NYERE TID


- GAMLE BILDER
- GAMLE POSTKORT
- GAMLE HUS

- FILMKLIPP
- LOFOTFISKET

- PÅ FOLKEMUNNE
- MUSIKK
- KUNST
- KULTUR
- IDRETT

- SAGN & MYTER

- TINGSTEDET    KJEPSØY

- BØKER OM   SVOLVÆR

























Svolværs
befolknings
utvikling


1769
29 pers.
1891
613 pers.
1900
858 pers.
1910
1537 pers.
1920
2458 pers.
1930
2722 pers.
1946
3300 pers.
1950
3454 pers.
1960
3811 pers.
 
Svolværs historie - Nyere tid
Svolvær nyere tids historie har vi regnet fra 1500 tallet og fram til i dag der Henrik Fauske har skrevet et sammendrag av tiden mellom 1500 tallet og fram til 1930 tallet under tittelen; Løsrevne historiske hendelser
finner du i menyen under.

SVOLVÆRS HISTORIE av Henrik Fauske

Nærheten til havet og fisket og den store vel beskyttede havna er grunnlaget for bosetningen i Svolvær. Lofotskrei tilvirket som tørrfisk var landets første volum-handelsvare og derfor har også handelen med fisk alltid vært basis for stedets eksistens.

1500 tallet
Den første Svolværing vi har noteringer om er Christoffer Olsen, som døde her i 1569. Han bodde på gården Svolvær i Øvreværet. I dag kaller vi det Øverværet.
Gården Svolvær var i eldre tid kronens eiendom.

Så heter også nabogården Kongsmarka, et vanlig navn på eiendommer som har tilhørt kongen.
Mikal Jakobsen skriver i "Nogle træk af Vaagan Herreds Historie": "Allerede tidlig må stedet ha hatt beboere, der drev handel og jægtebrug og tillige besad stor anseelse innen Vaagans distrikt. Første oppgave om gården er i lensregnskapene for 1567 for kongens landskyld, hvor den er skyldsatt til
I våg fisk.

I august 1573 fikk Joachim Blache kongens brev på å nyde kronens gård Svolvær i Vaagan fritt og uten avgift,
dog skulle han sværge lensherren troskabsed. (Rigs-registranter II s. 71)". Dette var en belønning
for de tjenester han hadde gjort kongen. Jordbruket i Svolvær kunne neppe ha gitt særlig avkastning, så når landskylden er satt til I våg fisk må det igjen være nærheten til fiskeri og omsetning av fisk som her er verdsatt.

1600 tallet

Den neste beboer vi kjenner i Svolvær er Christen Povelsen, som vi i hvert fall vet bodde på gården fra 1608 til 1620. I 1612 betaler han 1 daler som "landbowedzell" for å drive skipper­ bruk. Skipperen var i eldre tid ikke skipsfører, men jekteeier, den som besørget de lokale produkter, vesentlig tørrfisk, fraktet til markedene på egen jekt.

Dette gjaldt både naboers og egne innkjøpte varer. Han drev altså handel.

Så vet vi at Simon Zindelssen Sæby,
dansken, som kom til Svolvær som 22-åring i 1611 også drev skipperbruk.

Øvreværet med gården Svolvær til venstre. Fra boka Lofotbilder 1. Foto Knudsen 1885.


Kongsmarka - med lille Kongsvann.
Foto: Marius Hansen


Kongsmarka - med Mellomvannet og store Kongsvann. Foto: Vidar Hansen
Alf Kiil skriver i "Da bøndene seilte" at han var skipper i 1642, da han 23. mars, sammen med 24 andre rike menn, bl.a. skipperne Torkel Jensen på Lund i Steigen og Hartvig Rasmussen på Sørvik i Trondenes, klaget til lensherren over linebruket. Kanskje overtok Simon Zindelssen skipperbruket etter Christen Povelsen? Simon døde i 1647. Senere omtales den rike Jens Christensen Hasselberg på "Svolværøen" (Svinøya) som og var skipper, og som var Hans Egedes viktigste forbundsfelle i prosessen mot presten Parelius i Lødingen, idet han i retten i 1714 innrømmet å ha forfattet det "skarnaktige" brev mot presten.

1700 - 1800 tallet
Christoffer Sindelssen Meyer drev allerede fra 1740-årene bondehandel på Svinøya, og i 1763 kjøpte han hele gården Svolvær av kronen til en pris av 100 Rd., og slik kom gården i privat eie.

Allerede i 1767 solgte Christoffer halve gården - Øvre Svolvær - for 530 Rd. til ugjenkallelig odel og eie til Ole Walnum som var gift med hans søster.
Ole Walnum var den første som drev bondehandel Øverværet. Etter Christoffers død i 1780 kjøpte han og resten av gården på auksjon for 303 Rd. 2 mark, slik at han ble sittende som eneeier.

Han drev først handelen som trondhjemsborger, men i 1781 fikk han gjestgiverbevilling for gården. Ole Walnum døde i 1806 hvoretter sønnen, Andreas Walnum, drev gården og handelen frem til 1813, da også han døde, bare 39 år gammel.

Svolvær ble så i seks år bortforpaktet for 150 Rd årlig til Hartvig Jentoft Schøning, senere gjestgiver på Finneset, men i 1820 overtar Andreas Walnums sønn, Lars Todahl Walnum, selv driften. Han blir i 1822 gift med prestedatteren Kirsten Grøn Berg fra Hamnvik i Ibestad.

1820-årene var år med store lofotpartier, og den nystartede Lars Todahl Walnum far sin svoger Gunnar Berg hit som hjelp. Denne slår seg igjen ned på det opprinnelige handelsstedet Svinøya og i 1828 kjøper Gunnar Berg halve gården - Nedre Svolvær - for en sum av 3000 Spd. og blir eier av Brnr. 1, det opprinnelige hovedbruket.

Skjøtet datert 3. juni 1828. Han får gjestgiverbevilling i 1831, og fra da var det to gjestgivere på gården,
Gunnar Berg på Svinøya og i Øverværet hans søster Kirsten, enke etter Lars Todahl Walnum som døde allerede i 1829.



Det gamle handelsentret Svinøya sett fra Klippenborg. Tegning av Lars Thodal Walnum Berg. Fra boka Svolværs historie av Olav Alsvik.


Gunnar Berg startet straks bygging av ny hovedbygning og to brygger på Svinøya.

En brygge bygget han og på vestodden av Bukkedauen, og i forbindelse med anlegg av Leirosfabrikken i 1856, ble det produsert guanomel på denne brygga. Brygga ble senere benyttet for salting av sild, og i 1878 startet sønnen Lars Todahl Walnum Berg direkte import av salt, senere også kull her, og brygga den
står her fortsatt.

Et voldsomt pålandsvær 24. januar 1863
anrettet slik sjøskade på det over hundre år gamle naustet og handelsbrygga på Svinøya, at disse måte rives. Det var to brygger som stod litt øst for Gammelgården, røstet på tvers av denne. De er avbildet på tegningen ovenfor av Lars T. W. Berg fra 1858. Husene er og nevnt i skiftet etter Andreas Walnum, som døde 8. april 1813 ("Årbok for Vågan 1988" s.67).

Denne halvannen etasjes handelsbrygga
på Svinøya, fra Christoffer Meyer's tid 1740-årene, er den absolutt eldste butikkbygningen vi kjenner i Svolvær.


Lars Berg bygget samme år ny butikk ved å sammenbygge de to bryggene foran Gammelgården (Gunnar Berg døde i 1861).
Også dette bygget står ennå i dag og huser
"Børsen Spiseri".

På Østerøya hadde han i de gode sildeårene
omkring 1860 anlagt tønnefabrikk, og her arbeidet opp til 40 ansatte.

Lars Berg overdro i 1893 forretningen til sønnene John og Einar.

Da det etter hvert hadde bosatt seg mange på Lilleøen - nåværende bysiden, startet disse i 1896 filialbutikk der, og da brødrene delte firmaet i 1908, ble denne overtatt av Einar Berg - Berg & Co.

I Øverværet dør Lars Todahl Walnum i 1829, og enken ansetter tyskeren Jacob Christian Kramer som bestyrer. Så dør imidlertid også Kramer allerede i 1832.

I mellomtiden er enken, Kirsten Grøn Berg, blitt gift med sogneprest Christian Bull, som ved skjøte av 14. juli 1838 overlater denne gårdsparten til Georg Ludvig Størmer.

Det ble i Øverværet allerede i Bulls tid i 1837, for Medisinalf ondets midler bygget et distrikts­ sykehus, Lasarettet, kun for drift under vinterfisket.

 


Gammelbutikken på Svinøya. Nu Børsen Spiseri.


Idag går Svinøybrua rett over Bukkedauen.


Børsen Spiseri. I bakgrunnen, hovedgården eller gammelgården som den i dag kalles.

Sildoljefabrikken på Silda til venstre . Tønnefabrikken til Høyre. Fra boka Svolværs historie av Olav Alsvik.Foto:Ukjent.

Tønnefabrikken lå på Østerøya der Bergs rorbuer ligger i dag. Fotos: Bjørn K. Hansen.

Her var det to saler for de syke, samt ett værelse for legen og ett for apoteker Koth fra Bodø, som hadde medikamentutsalg der også bare under fisket. Koth's "sesong-apotek" var den første stasjonære handelen på stedet utenom gjestgivernes.

Hos Georg Ludvig Stønner i Øverværet var inntekten av rorværet og handelen med fisk det viktigste, men han drev en tid også butikkhandel. I 1859 fikk Hans Christian Størmer av sin far "den lille da til Nedfald værende brygge på Vefsn-odden til Istandsættelse og Benøttelse", og i 1864 fikk han grunnseddel på stedet undertegnet av begge væreierne, som hver fikk halv grunnleie. Georg Ludvig Størmers butikkhandel i Øverværet fikk bare ganske kort levetid, kun 29 år, fra starten i 1838.

 


Miljø fra Vefsenodden/Størmerodden anno 1925.
Bukkadauen i bakgrunnen


Miljø fra Vefsenodden/Størmerodden anno 1925. Marhaugs tideligere verksted på Bjørnskjær i bakgrunnen. Fotos: Ukjent.

I 1867 ble handelen flyttet ned til Vefsnodden, fortsatt kalt Størmerodden.

Handelen på Størmerodden omfattet trelast, kolonialvarer og brennevin og hadde også bakeri samt produksjon av kaviar, og hit ble det og importert kull fra Skottland.

Sameiet mellom Berg og Størmer ble oppløst i 1889,
og to år etter overdro G. L. Størmer sin halvdel av Svolvær til sønnen Hans Christian.




Fra tidligere hadde det og vært drevet handel fra fartøyer på havna.

Handelen nordpå var tidligere forbeholdt borgere av Bergen og av Trondhjem by, men da det ved kongebrev av 12.09.1753 kom en forordning som lød: "Saa tillades og alle Undersaatter af de Fiskende for rede Penge sig til den ferske Fisk at tilhandle", fikk dette som følge at borgere fra Molde og Kristiansund, som ikke brukte jekter, men slupper, jakter og galeaser rigget med sneiseil på bom, såkalte bomseilere, la seg til å kjøpe råfisk i Lofoten, og da først og fremst i den gode og romslige havnen i Svolvær.

Slik tørking av saltfisk til ferdigvare ble etterhånden også foretatt lokalt, i det Lars Todahl Walnum Berg i 1860-årene lot flekke av torv og jord på Kjeøyskjæret for klippfiskproduksjon. Imidlertid var det vel bedre tørkeforhold for klippfisk på Hamarøy, så firmaet sendte og saltfisk dit til tørking. Eksakt når vites ikke, men en nå avdød som var mannskap ved slik transport i senere tid opplyste at L. Bergs Sønner sendte sin fraktebåt M/S "Alf' til Brennvik i Hamarøy med saltfisklast for tørking, med Johan Jøsok som skipper, og Jøsok begynte i firmaet i 1908. Ole Brændvik var ansvarlig for tørkingen i Brennvik. Ennå for få år tilbake var det på Bukkedauen lagret sekskantede treflak brukt til å legge på de runde klippfisklaene som fisken ble stablet i for å unngå skade av fukt eller solbrenning.

Fra 1870-årene av begynte tilreisende kramkarer å drive omførselshandel i fiskeværene i Lofoten, romsdalinger med klær og skotøy, og numedøler med metervarer.

Til Svolvær begynner disse å komme først etter utskiftingen på gården i 1889, og de holdt for det meste til på Størmerodden hvor de slo opp sine telt eller buer, mot en betaling til grunneieren fra 6 til 40 kroner. Denne handelen fortsatte frem til siste verdenskrig, hvor de da hadde handelsbuer på torget for sesongen. På torget var det da også saltdalinger og ranværinger som solgte små­ båter og andre trevarer. Så hadde vi og de rene "skræppehandlere" som falbød sine varer i husene.

Den siste av disse var vel den beleste og høflige men originale Alf Koren, som fortsatte denne geskjeft like til inn i 1950-årene. Han var bror av zoologen og polarforskeren Johan Koren, som bl.a. deltok på tokt til Antarktis, og med Roald Amundsen som styrmann.

Av tidlige offentlige investeringer i Svolvær kan nevnes at det i 1858 ble bygget fyr på Kjeøya.

I 1860 ble det oppført opplagsskur for oppsynet i Marinen, og året etter ble det også bygget bolig der for Jahn Horn fra Larvik som var ansatt som oppsynsmann for Fiskerioppsynet fra året før.
Her var opplagplass utenom
sesongen for de 7 oppsynsskøytene med navnene: "Skreien", "Lunnen", "Sommersilden", "Maasen", "Anden", "Havhesten" og "Kjelden".

Fra boka Svolværs historie av Olav Alsvik. Foto: Ukjent

I 1861 ble det opprettet fisketelegrafstasjon i Svolvær
,
også den i Marinen.
Lærer Hartvik Olsen som bodde på Klippenborg, gift med Henrikke Størmer, ble opplært som "fiske­ telegrafist", og derfor var det vel stasjonen ble flyttet til hans bopel. Ved folketelling 1875 er han i et hvert fall a som lærer og telegrafist. Skomaker Even Wammer som eide nabo­ huset, hvor senere Hans Christian Størmer og sist Johan Paulsen bodde, benevnes da som telegrafbud og skomager.


Stasjonen ble i 1877 flyttet til Svinøya, og i 1897 til telegrafbygningen som Lars Berg bygget på nordsiden av torget, før telegraf og telefon endelig ble installert i 2. etasje i det nyoppførte postkontoret i 1923.

Av annen utbygging kan nevnes at den svenske ingeniør Carl Johan Tenggren fra Hede i Bohuslån kom hit i 1854.
Han var det som hadde ideen til "Det Norske Fiskeguanoselskabs Fabrik", som ble anlagt i Leirosen i 1856.
Produksjonen var basert på tørrguano og fabrikken var derfor i drift bare få sommer- og høstmåneder, men folketellingene viser at den allikevel bidro til å trekke et betydelig antall fastboende til stedet.

Svolvær var allerede fast anløpssted for "Prinds Gustav" fra den ble satt i rute i 1838 og ble senere hovedanløpssted for kystruten, "postskibet", som ble satt i gang i 1865. Og da lokalbåt-trafikken i Lofoten og Vesterålen ble startet i forbindelse med kystrutens anløp, ble Svolvær utgangspunkt for denne.

I 1874 fikk Svolvær sin første skole.
Denne ble anlagt på Lilleøen som er dagen sentrum. Før denne tid var det omgangsskole som foregikk i 6 uker av gangen.
På kvisten i skolebygningen var det innredet et rom der barna fra Østnesfjorden som gikk på skole her bodde. Likeså var det et rom der der det bodde en kvinnelig pedell som hadde tilsyn til disse barna.
Fra nu av hadde stedet fått en fastboende lærer.
Nettredaksjonens tilføyning.

I 1884 ble alle poståpnerier både i Lofoten og Vesterålen lagt under Svolvær, og fra 1890 fikk stedet postkontor.
Det holdt til å begynne med til i Berg & Co's lokaler, men flyttet i 1923 inn i eget post- og telegrafbygg som ble reist ved dampskipskaia. Fra 1897 ble her og opprettet tollstasjon ved skips-ekspedisjonen. Tollboden ble først bygget i 1911.

Den gode havnen og fiskeriene var og årsaken til at det også lokalt tidlig ble satset på skipsfart i Svolvær.

Vågan Dampskibsselskab ble startet i 1879, og dampskibet "Hans Egede" anskaffet.

Dette var 2 år før etableringen
av Det Vesteraalske Dampskibsselskab
(også det med bare ett
dampskib "Lofoten").


"Hans Egde". Fra boka Svolværs historie av Olav Alsvik.Foto: Ukjent

Aksjonærer var Lars Berg og O. J. Kaarbø Svolvær, O. M. Schønning Finneset, Simon Wolf Storvågen og Ragnvald Normann Ørsnes. "Hans Egede" hadde meget svak maskin men var også rigget med seil. Båten ble imidlertid pårent og sank på Hadselfjorden i 1893, og dermed var det ute med det selskapet.


Så hadde Lars Berg, O. J. Kaarbø og John Berg i 1887 dannet et nytt selskap, Svolvær Dampskibsselskab,
og allerede vinteren etter ble D/S "Svolvær" satt inn i agntrafikken, og bruktes også til annen trafikk, hvoriblant turistturer.

D/S Gunnar Berg. Fra boka Svolværs historie av Olav Alsvik.Foto: ukjent  
At det var behov for båten viser at i 1891 ble også D/S "Vaagar" innkjøpt, i 1895 kom "Gunnar Berg" og i 1900 "St. Olaf', senere også "Hølla.", "Bygdegutten" og "Sverre".

Allerede i 1873 hadde Anders Andersen Aarsæther i kompaniskap med broren Nils startet damping av tran på Klippenborg. Dette må ha foregått på fiskebruket like nedenfor, senere kalt los Jakobsen-bruket. Bruket er inntegnet på kart av 1889 i forbindelse med utskifting mellom Bergs og Størmers eiendommer. Det ble siden, like til i 1950-årene, drevet av sønnmøringen Alfred Laurvig. Nå inngår det i Marhaugs kaianlegg. Aarsæther flyttet i 1898 sin virksomhet herfra til nybygd anlegg på østodden av Lamholmen hvor Ålesundsfirmaet like til for få år tilbake drev et betydelig fiskebruk og trandamperi.

I 1893 fikk Svolvær anløp av Hurtigruta. Dette førte til at en stor del av transporten av folk, post og matforsyninger til og fra Lofoten og deler av Vesterålen nå gikk gjennom Svolvær. Nettredaksjonens tilføyning.




Lamholmen og Anker Brygge. Foto: Bjørn K. Hansen
Dampskipskaia på Tysfjordodden ble bygget av O. J. Kaarbø i 1893, og i ei brygge på Lamholmen anla han trandamperi og anlegg for sildesalting.

Opprinnelig var brygga oppført av Ditlev Wiibe Lund, Bjarkøy, men ifølge Lars Bergs notater blåste den ned natten til 3. mars 1893. Den ble imidlertid gjenreist av Kaarbø, sannsynligvis samme år. Denne brygga er og inntegnet på kart av 1889.

Herfra drev Kaarbø eksportpakking av tørrfisk,det var han som startet den direkte eksport av fisk fra Lofoten til Italia.

Senere drev Gustav Seivåg fiskekjøp på denne brygga, som i dag huser restauranten "Anker Brygge".

Den første butikken utenom væreiernes ble etablert i 1884, da svolværingen Gunnar Larsen, etter læretid i Trondheim startet Svolvær Drogeri- og Farvehandel. Butikken lå ved Torggata på tomten hvor Sparebanken nå ligger.

Fra 1895 fikk Svolvær egen avis i det Lofotens Tidende i Kabelvåg ble overtatt av Lars Berg, Hans Chr. Størmer, L. Bergs Sønner, O. J. Kaarbø, postmester Lund og bestyrer Johan Koch i Leirosen. Det var starten på Lofotposten, som holdt til i bygningen v/kaipromenaden hvor nå Nygaard A/S har salg av båtutstyr.

I 1898 ble, etter initiativ av O. J. Kaarbø og John Berg, som begge søkte anvendelse for utkast av småfallen sild, "Nordlands Olie & Guanofabriker" startet på Kjeøyskjæret.

Dette var den første fabrikk i landet for slik utnyttelse av sild.

Fabrikken var i mange år en betydelig arbeidsplass med inntil 70 ansatte, men da råstofilgangen sviktet i 1970-årene ble fabrikken
nedlagt, og endelig revet sommeren 2002.

Guanofabrikken anno 1991. I dag er det gamle fabrikkanlegget i mur revet og fiskebruket nede til venstre gikk tapt i brann på 90 tallet.
Videofoto: Bjørn K. Hansen
   

I 1899 startet John Berg "Den norske Angelfabrikk" hvor det på det meste arbeidet 22 personer, men p.g.a. at konkurrenten O. Mustad drev prisdumping måtte bedriften innstille i 1909, etter 10 års drift. I 1911 startet bedriften opp igjen, da med produksjon av trådspiker, men forårsaket av ny prisdumping fra Mustad, måtte også denne bedriften innstille etter få år.

Arne Ness drev senere bakeri og konditori i lokalene.

I et skur ved siden av konditoriet var det at Mads Moen startet Moens Cykkel & Bilverksted, og senere hadde Shell bensinstasjon her.
Bygningene ble revet i 1986 for å gi plass for sentrumbygget.

I 1898 startet urmaker Klaus Kristiansen, etter utdannelse i Chicago, urmakerforretning i Vest­ fjordgata i gården hvor optiker Strøm nå har forretning, og etter nok et opphold i Amerika startet han i 1911 ny forretning i egen gård, Framgården i Vestfjordgata, hvor kona og drev losjihus. Huset ble revet i 1950-årene for å gi plass til Råfisklagbygget.

1900 tallet

På midten av 1800 tallet utvikler Lilleøen, dagens sentrum seg raskt og på slutten av 1890 årene var tettbebyggelsen så stor at
den 23 mai 1898 vedtok
Vågan herredstyre at den allminnelige bygningslovs bestemmelser måtte bli
gjordt gjeldende for Svolvær.


Det ble valgt et bygnings-representantskap på 5 medlemmer som hadde
bevilgende og beskattende myndighet og kunne fatte beslutninger i reguleringsspørsmål.

Det skulle og velges en brannkommisjon, en bygningskommisjon som skulle bestå av brannkommisjonen, distriktslegen og et bygningskyndig medlem, videre en reguleringskommisjon som bestod av bygnings-kommisjonens medlemmer og to av representantskapet.

Byggekommunen omfattet hele Lilleøen, Hjellskjæret, Lamholmen, Svinøya, Østerøya og Bukkedauen. Året etter ble også Kjeøya innlemmet.

Bygningsrepresentantskapets første medlemmer var
O. J. Kaarbø, formann H. Chr. Størmer, Gunnar Larsen,
K. Kristiansen og John Berg.


Bildet til høyre er fra sentrum av dagens Svolvær, anno 1895. Til høyre i bildet ser vi at sjøen gikk opp der dagens torg ligger. Der båtene ligger går i dag Vestfjordgata. Fotoet er etter et maleri av Eckenbrecher.
Fra boka Svolværs historie av Olav Alsvik.

Bildet nedenfor er et foto av Kristian Krogh maleri fra noen år
senere. Kisten som gravfølget bærer på skal nok roes til Kirkvågen for begravelse. På tomta til huset til høyre ligger i dag Arkaden. Huset som ligger bak flaggstanga der flagget henger på halv stang var kafe drevet av Martina Bjerkeli. Senere ble dette Hotell Central.

Parti fra torvet anno 1905. Til venstre på påler i havet ser vi den gamle bykiosken på siden av den, også på påler, musikktribunen, bak tribunen ser vi Larsenhuset, til høyre for det, Hotell Central og dernest telegrafbygningen. Rett over gaten fra telegrafen ligger Berg & Co. I det lille hjørnehuset holdt urmaker Olav Sjøvold til.
Fra boka Svolværs historie av Olav Alsvik.

I 1893 fikk Svolvær i tillegg til de tidligere losjihus også hotell med øl- og vinrett, i det enkefru Marie Olsen fra Christiania ble innvilget søknad om hotelldrift i 3. og 4. etasje i Svolvær Skibsekspedisjons bygning.

Hotellet ble i 1906 overtatt av Hansine Brune (fru Valeur). Da plassen her ble for liten flyttet hun i 1914 hotellet, Hotell Lofoten, tvers over gaten til bygningen på tomten for det nåværende Havna Hotell.

Bildet viser gamle Hotell Lofoten på 60 tallet. Til venstre Ligger Skipsekspedisjonens bygning der man i første etg, fant koisken til Figenscou og rett under flagge er inngangen til Havnekafeen
Foto: Ukjent.

Folketelling 1900 viser at bokholder ved Leirosfabrikken, L. K. Dundas fra Ålesund, da drev landhandel på Stranda.

John Andreassen Tvedt m/sønner etablerte i 1900 "Svolvær Smede & Maskin-værksted" ved det nåværende Torshavn. Verkstedet ble i 1905 flyttet til Brannskjæret hvor det og ble anlagt slipp. Tvedt hadde på det meste 50 mann i arbeid. Her ligger nå Svolvær Sveiseindustri.

Også Hans Christian Størmer tok konsekvensen av den økende bosetningen på nedre Lilleøen.

I 1901 oppførte han Størmergården nederst i Vestfjordgata ved dampskipskaien. Denne forretningen ble fra 1902 drevet av Georg Størmer. Den omhandlet kolonial, glass, steintøy, og kjøkkenutstyr. Til samme bygning flyttet også Lars Gulliksen sin manufakturforretning etter at han siden 1897 hadde drevet salg fra i ei bu på Størmerodden.

I 1902 hadde Harald Berg anlagt hermetikk- og pølsefabrikk på Svinøya, og i 1917 startet han slakterforretning på hjørnet Vestfjordgaten-Kirkegaten i et hus Lars Berg opprinnelig, visstnok i 1896, hadde latt bygge som bolig for skipsoffiserene, og hvor nå Sko og Garn og Kvikk frisersalong holder til. Fra under siste krig drev Harald Berg fiskematforretning i kjelleren på Framgården.

I 1 1904 startet Marie Hansens Bokhandel, det senere Avisutsalget i et lite hus ved torget, i nordre hjørne av tomten som nå dekkes av havnekvartalet.

I 1908 fikk Svolvær vannverk med forsyning fra Grønnåsvannet, og i forbindelse med denne utbyggingen startet brødrene Harald og Ludvig Hansen rørleggerforretning allerede i 1907.

I 1908 var det og at John Berg fikk i stand strømleveranse til stedet fra det nye turbinkraftverket ved Leirosfabrikken. Alle bedrifter i Svolvær, også mekanisk industri og hermetikkfabrikk, hadde altså til nå vært drevet uten tilgang til en i dag så selvsagt ting som elektrisk kraft. I 1917 ble strømforsyningen ytterligere forbedret, da det etter initiativ fra Einar Berg ble bygget større kraftstasjon i Kongsmarken med vanntilførsel fra Nøkkvannet via tunnel under Kongstind.

På grunn av tilgangen til den nye kraftkilden ble flere bedrifter startet.

Johan Endresen anla i 1908 snekkerifabrikk på Skjæret ved Storøybrua, en bedrift som etter hvert beskjeftiget opptil 25 mann, og samme år anla Thorstein Berg Svolvær Jernvareforretning i Vestfjordgata.

I 1909 anla Jacob Krog fra Offersøy fabrikken "Silden" på Kløfterholmen, og Olav Olsen Sjøvold fra samme sted startet samme år urmakerforretning i første etasje i Hotel Central som ble drevet av Nils Nilsen fra Flakstad. Huset ble revet etter krigen for å gi plass for Nord-Norges Salgslag som drev butikk og engroslager her, det nåværende Arkaden.

I 1910 bygget Den Indre Sjømannsmisjon Sjømannshjemmet i Vestfjordgata, og i 1912 kom Fredheim Hospits v/Petra Lie

I 1910 anla Richard Wangsvik Svolvær Båtbyggeri og maskinverksted på Bjørnskjær hvor Marhaug nå har sitt verksted, og hadde her patentslipp på over 100 fots kjøllengde.

Fra 25. oktober 1911 gav grunneierne full næringsfrihet for både eldre og nye tomtefestere.

I 1912 startet Reidar Berg, Harald Kaarbø og Holter Valeur Svolvær Dampvaskeri ved Storøyvalen.

I 1912 åpnet cand. pharm. P. Alfsen Svolvær Apotek i Berg & Co's gård. Apoteket ble i 1919 flyttet over på andre sida av Vestfjordgata til egen gård som ble ferdig det året.

A. J. Lie fra Borge startet i 1912 kolonialforretning i nåværende Torggata, hvor han i bygningens anden etasje drev hospitset Fredheim. Også Kaffistova ved torget, eiet av Lofoten og Vesterålen Ungdomslag, ble åpnet i 1912.

Etter at det var kommet motorer i deler av fiskeflåten ble det behov for drivstoff og smøreoljer, og i 1913 bygde A/S Norske Shell importanlegg for Nord-Norge på Storøya med hovedkontor for Nord-Norge i Svolvær, og

Så var da også begrunnelsen disse anlegg stedets betydning som sentrum for lofotfisket. Motoriseringen av flåten førte til at det ble behov for reparasjons­ verksteder for motorene, og dette var opptakten til det som etter hvert er blitt landsdelens beste verkstedmiljø. Allerede fra århundreskiftet hadde Tvedt etablert sitt verksted som senere ble flyttet til Brannskjær.

1913 ble det holdt to folkemøter i Svolvær der utskillelse av Svolvær som eget ladested ble diskutert men p.g.a uoverensstemmelser om hvor bygrensene skulle gå tok det flere år før Svolvær ble by.

Landmandsudsalg ble startet i 1913. Denne forretningen fikk kun en kort levetid, da Kooperativet åpnet i de samme lokalene i Vestfjordgata allerede i 1915, og hvor nå Finsland har fotobutikk.

Det har vært hevdet at grunneierne hittil hadde virket som bremse for stedets naturlige utvikling. Olav Alsvik skriver således i "Svolværs Historie" s. 191: "Det var selvsagt et stort varebehov blant en befolkning i så sterk vekst, samtidig som det var driftige folk som følte lyst og evner til å utnytte mulighetene på et nytt sted, men hittil hadde de forbehold grunneierne tok når tomter ble bortfestet, til en viss grad hindret fremveksten av ren handelsvirksomhet." Den umiddelbare utviklingen av handelen på stedet etter dette "frisleppet" i 1911 synes imidlertid ikke å bekrefte denne påstand.

P. J. Rødsand startet i 1915 papir- og musikkforretning i Bykiosken. Han holdt senere lenge til i et kjellerlokale i Hotel Lofoten, men da Georg Størmer hadde gått over til kun engrosomsetning fra brygga ved kaia, leiet Rødsand fra 1924 lokale i Størmers gård, hvor han og drev bokhandel. I det tidligere lokalet i hotellet etablerte han samtidig glassmagasin. Han anla året etter også eget trykkeri.

Da Størmergården brant i 1937 flyttet Rødsand forretningen til Einar Bergs gård lenger oppe i Vestfjordgata, som han senere kjøpte og hvor den fortsatt holder til.

Da Størmer etter branden gjenreiste gården i betong flyttet Haldis Pettersen papir og musikkforretning og Ole Sedolfsens kiosk inn i sokkeletasjen, mens A/S Norske Shell leide kontorer i 2. og 3. etasje, lokaler som i 1954 ble overtatt av Norsk Brændselolje A/S da Shell flyttet sitt hoved-kontor til Bodø.

Gården ligger i enden av gata. Haldis Pettersen holdt til i lokalene som har markiser over vinduene, kiosken til Sedolfsen lå til høyre. Foto: Bjørn K. Hansen
Norsk Brændselolje A/S hadde til da hatt sine kontorer i 2. etasje i Svolvær Kjøleanlegg.

Etter brannen i Størmergården i 1937 avsluttet Lars Gulliksen sin forretningsvirksomhet, og forretningen ble overtatt av Marius Horn, yngste sønn av forvalter Horn i Marinen. Han hadde til da arbeidet hos Gulliksen.
Horn flyttet butikken til Thuessengården på hjørnet av Storgata og Roald Amundsens gate i lokalene som ble ledige etter Haldis Pettersen.

Horns butikk ble senere overtatt av Harald Christiansen, og Lofoten Konfeksjon - Nr. 19 har nå lokaler her.

Thuessengården til høyre i bildet som er fra 17 mai på 50 tallet. Foto: Ukjent.

Under verdenskrigen 1914-1918 stoppet eksporten av tørrfisk opp, men ellers var det økning i handel og omsetning.

L. Bergs Sønner bygget i 1917 to store betong­bygninger på Svinøya. En for import av salt, A/S Nordlands Saltlager, og en for nytt fiskebruk.

I 1918 overdro Hans Christian Størmer forretningen videre til sønnene Arne og Georg.

Den 21 feb. 1918 ble loven om Svolvær som eget ladested vedtatt av Stortinget . Den fikk kongelig sanksjon den 15 mars samme år.

At Svolvær fikk bystatus i 1918 kom nok av den store befolkningsveksten stedet hadde. Fra 1537 personer til 2458 personer på under ti år. Nu bodde ca 60 % av alle personene i Vågan herred i Svolvær.


Bildet er fra ytterst på moloen der det er reist en statue av feskarkjerringa kalt "Fiskerkona" av skulptøren Per Ung.
Havna og omsetningen av fisk er som nevnt grunnlaget for stedets næringsliv.

Havna ble ytterligere forbedret da John Berg i 1918 forskutterte og bygget moloen over Tverrløpet mellom Kjeøyskjæret og Store Vesterø.

Dette har hatt en meget positiv betydning for utviklinga av havna, da moloen effektivt stoppet tverrdraget som før hadde vært et stort problem i sørligvær.

I 1918 anla Håkon Olsen Svolvær Cementindustri i Marinepollen og samme år anla ingeniør Heyerdahl trananlegget "Gadus" på Bekholmen. Dette anlegget ble senere drevet under nytt firma: "Vita Nova". Thormod Marthinussen utvidet siden anlegget og bygde det etter hvert om til hotell, det nåværende "Rainbow Hotell".

I 1920 startet svolværingen Albert S. Høier mekanisk verksted ved Vannkaia, og han hadde 12-14 mann i arbeide året rundt. Navnet Vannkaia skyldes at det her i 1897 etter stortingsbevilgning ble boret et ca. 40 meter dypt hull som ga 800 liter vann i timen.

I 1920 anla og Julius Størkersen fra Øyhelle sitt verksted ved Størmerodden, hvor han på det meste hadde 29 mann i arbeide. Her ligger nå Nogvas verksted.

I 1920 startet T. Jakobsen Svolvær mineralvannfabrikk i Roald Amundsens gate hvor nå Ølutsalget har sine lokaler.

I 1921 startet Arne Størmer bakeriet som i 1936 ble overtatt av O. Sandberg under navnet Svolvær Dampbakeri, med 10 ansatte. Arent Arentsen, som tidligere hadde arbeidet hos Rødsand, startet i 1924 kolonialforretning i samme gård som bakeriet, det nåværende allaktivitetshus, og A. I. Danielsen anla forretning for manufaktur og skotøy i egen gård i Vestfjordgata ovenfor Harald Bergs slakterforretning.

i 1923 opprettet også Norsk Brændselolje A/S importanlegg i Osan med hovedkontor her.

Konrad Olsen drev fra 1925 fiskebruk på eiendommen Tangen i Marinepollen som nå inngår i Statoil bensinstasjon.

Ole Marhaug fra Leinesfjord som i flere år hadde drevet montering av båtmotoren Rapp i fjæra overtok i 1924 Wangsviks slipp og mekaniske verksted på Bjørnskjær, og på samme sted er det bedriften etter hvert er bygget ut.

I 1927 startet L. Bergs Sønner A/S en hermetikkfabrikk på Svinøya, Lofoten Preserving, som vesentlig var beskjeftiget med nedlegging av mussa, men et kvotesystem som reduserte tillatt produksjon til kun ca. 1500 kasser pr. år, tilsvarende en ukes drift, medførte at fabrikken måtte innstille.

I de samme lokalene startet firmaet under
krigen Svolvær Canning Co, og i 1962



Marhaugverkstedet. Årstall ukjent. Fotos: Ukjent
ble lokalene utvidet for å skaffe plass for Stabburets første fabrikk i Svolvær.

Charles Jørgensøn etablerte seg i 1927 som skips- og varemegler, og han drev fiskkjøp på Lorentzenbruket.

Ingolf Charlsen startet kolonialbutikk i Vestfjordgata i 1928,

T
oralv Andersen seg i 1929 på eget fiskebruk på Jensholmen, som nå ligger skjult under planert industriområde innenfor Vårsetøya, og etter krigen flyttet han bruket til Kjeøya.

At Svolvær var kommunikasjonssenter for Lofoten og Vesterålen førte til at flere handelsagenter i dagligvarer og fiskeredskaper etablerte seg her.
I tillegg til Georg Størmer som før er nevnt hadde Per Nitter og Egil Robertsen kontor og lager i Hornnesgården som lå på Torget innenfor fiskehallen, og K. Løbak holdt til i Kramergården ved siden av restaurant Iris og gullsmed Jacobsen. Hans Lorentzen drev som handel .g ent på sin egen brygge. Gunnar Nansen drev og som handelsagent, en forretning som senere ble overtatt av Håkon Kyllingmark. Sigmund Alsos holdt til i sokkeletasjen i sin egen gård i Storgata som han bygde i 1930­ årene. Her hadde han også lager av mineralvann og øl. Like nedenfor hadde Peder Stemland sin MIL-bensinstasjon.

Først fra omkring 1930 er det at nyetableringen av butikker i Svolvær skyter fart:


1930 Sætrum & Co, kolonial i Sedolfsengården i Roald Amundsens gate ved siden av Haldis Pettersen.

I 1931 startet Johan Markussen og sønner Svolvær Jernstøperi utenfor Tvedts verksted på Brannskjæret.

Olaf og Jakob Holand anla i 1932 fiskebruk i Marinepollen. Egil P. Hovdan kjøpte i 1937 eiendommen Rognvika ved siden av Holands bruk hvor også han drev fiskebruk

1931 W. Mørch kolonialbutikk ved torget i samme gård som O. Sjøvolds urmakerforretning. Både han og fruen hadde tidligere arbeidet hos Berg & Co.

1932 Johan L. Bremnes manufaktur, ekvipering og skotøy i sokkeletasjen i Kaffistova's bygg, lokaler som tidligere hadde vært benyttet av Konrad Gaares og Thorolf Engas 15-øres-basar.

1932 Olav Nilsen slakterforretning i Storgata like overfor Realskolen, den nåværende Yrkesskolen.

I 1932 ble og meieriet startet med 30 andelshavere etter initiativ av Trygve Petersen og Oluf Nymo Svolvær, Bergiton Haneseth Følstad og Daniel Josefsen Holandshavn. Meieriets lokaler i Vestfjordgata er nå blitt del av Yrkesskolens bygninger.

I 1934 startet Søren E. Skarviks Mekaniske Verksted
i fjæra nedenfor Klippenborg som enmannsforetak, men dette er etter hvert vokst til å bli en av byens største arbeidsplasser.

A. I. Danielsen startet konfeksjonsbutikk i Vestfjordgata i 1936.


Peder Larsen i Skjoldvær drev fra 1936 fiskebruk på Storøya utenfor Shells anlegg. Bruket ble i 1945 overtatt av sønnen Lars Skjoldvær.

Ålesundsfirmaet Rasmussen & Wiig drev både fiskebruk og trandamperi på Eskimoodden i Marinepollen. Bruket ble bestyrt av Emil Mogstad og kaltes derfor Mogstadbruket. Det eies nå av Chr. Falch AS.

Åse Breivik som tidligere var ansatt ved Meieriet startet i 1936 kolonialforretning i Rolandsens gård nederst i Nybyveien.

I 1939 startet Edvard Jensen bakeri i Kooperativets gård. Så hadde
Eldor Johansen kolonialbutikk i den gamle Jacob Erlandsen-gården i Joh. E. Paulsensgt. nedenfor Kooperativet, og Henry Kolvereid kolonialbutikk i Meierigården.

Arthur Svaleng hadde materiallager som senere ble overtatt av A/S Jern & Bygg. På Hjellskjæret hadde, foruten O. Røst, også Arne Myrstad og Olaf Jansen kolonialbutikker, Emil Eilertsen materiallager og Wilhelm Johansen drev her utsalg av mineralvann.

Så ble det også anlagt spesialforetninger, som Maren Søftings hattebutikk ved siden av Haakon Jacobsens gullsmedbutikk i Iris-, senere Monty-gården, frøknene Christensens butikk for damekonfeksjon, blonder og søm-artikler på det spisse hjørnet av Otto Kaarbøs murgård ved Vestfjordgata, Kjartan Meyers elektriske forretning på langsiden av samme bygg mot torget, og Didi Jullums motebutikk ved Parkgata.

I 1937 kom Svolvær Kjøleanlegg. Collett Andreassen startet i 1935 eget firma og fikk senere forretningslokaler i Kjøleanlegget. Harald Andreassen begynte i 1930 å kjøpe fisk på leiet bruk, men i 1939 kjøpte han Østholmen hvor han bygget kai og fiskebruk. Holmen ligger i det ovenfor beskrevne planerte industriområdet ved Vårsetøya, og bruket lå omtrent der Berg & Co nå har sitt bilverksted.

Oscar Røst kjøpte i 1938 forretningsgård på Hjellskæret, hvor han både drev fiskebruk og assortert handel. Så fortalte Hartvig Sverdrup at også han i sin ungdom kjøpte fisk i Svolvær på Bukkedauen, og her er det flere, blant annet storeksportøren Halvard Lerøy, som har leiet bruk for kortere eller lengre tid.

En del torghandlere var det og som solgte fisk i smått til byens befolkning. I fiskehallen på torget, en støpt platting med tak på pilarer over, som lå mellom den gamle fergetrappa og Berg & Co, holdt de fire fiskehandlerne Bjarne Larsen, Ludvig Johansen, Ludvig Lorentzen og Theodor Andreassen til, og i et blikkskur vegg i vegg med Kjølelageret drev Harald Larsen samme geskjeft.

Kristen Glad kjøpte i 1940 Tørnholmen ved Hjellskjæret hvor han drev fiskebruk under firma Carl Glads Sønner.

Laurits Høiskar kjøpte i 1944 Leirosfabrikken. Her moderniserte han det gamle is-anlegget i Leirosen (opprinnelig anlagt av Erling Berg) hvorfra han leverte is til fiskebrukene, og samtidig drev fiskekjøp.

Svolvær hadde og en sann vrimmel av kiosker. Normann Krystads kiosk, startet 1915, lå helt nede ved kaia under Kaarbøs kontorer. Krystad åpnet senere også sportsforretning i samme bygning, og da denne ble nedlagt åpnet Harald Pettersen havnekafe i lokalene.

I bygningen like ovenfor lå forresten Ivar Ødegaard fitisersalong, eller barbersalong het det visst den gangen. Ved torget var det en ansamling av kiosker. På nordøstsiden av den gamle tregården til Georg Størmer lå kioskene i rekke og rad: O. Sedolfsen, Avisutsalget og Oddvar Sundberg, og mer fritt ut mot torget Svolvær bykiosk utformet som en orientalsk pagode. Den ble startet i 1913 av postekspeditør Reidar Gabrielsen, 3 år senere solgt til P. J. Rødsand, og i 1925 overtatt av Ragna Lichtwark. Nå står den som lysthus i en hage i Nybyveien. På vestsiden av torget mot torggata lå Fritz Sundbergs kiosk. Lenger oppe i Vestfjordgata, rett overfor gammelskolen lå Hauglunds kiosk, og lenger oppe ved Bakkegata Hegdahls kiosk. Så var det her ved torget også flyttbare pølsekiosker på hjul, fru Sivertsens, Betty Andreassen og Arne Smedviks.

I tillegg til salget inne i butikken var mange av datidens kiosker utstyrt med utvendige meget fristende sjokoladeautomater for selvbetjening, og disse fikk til og med ubevoktet stå i fred. Nå er slike automater over alt forsvunnet da de neppe lenger ville unngå hærverk. Gir ikke det en god illustrasjon av forskjellen mellom de gode gamle dager og vår egen tid?

 

Kilder:
Gerhard Schøning: "Norges Riiges Historie" l.ste bind
Mikal Jakobsen: "Nogle træk av Vaagan Herreds Historie"
Almanakk for Norge 2003, førsteamanuensis Botolv Helleland: "Stedsnavn" Alf Kiil: "Da bøndene seilte - Jektefartens historie" Kari Lindbekk: "Lofoten og Vesterålens Historie 1600-1700"
Øystein Bottolfsen: "Lofotens og Vesterålens Historie 1700-1837" Olav Alsvik: "Svolvær Historie"
Georg Gjertsen: "Våre fisketilvirkere"
Skolp 1985, Håkon Brun: "Noen gamle handelssteder i Vågan" Årbok for Vågan 1990, Trond Tvedt: "Svolvær Mekaniske Værksted" Johan Thune: Kart over gården Svolvær 1889
Johs. Sætherskar: "Det norske Næringsliv - Nordland Fylkesleksikon" Folketellingene for Vågan, og muntlige kilder

Du er her - Nyere tid > Svolværs historie

Til toppen

 

 


Web design: Bjørn Kenneth Hansen 2004