Løsrevne historiske hendelser
finner du i menyen under.
ØVREVÆRET Foto fra boka Svolværs historie av Olav Alsvik.
Øvreværet
i daglig uttale kalt Øverværet som ligger ved foten av Fløyfjellet er den plass i Svolvær som enkelte mener har sin eldste tradisjon. Det menes at de første leilendingene bodde der. Her hadde de en god og lun havn og en god boplass der det var jord nok til å holde kyr og å dyrke marka.
Man anser at stedet var bebodd fra midten av 1300 tallet men man kan regne med at det bodde folk i Svolvær lenge før det.
Øvreværet så nok ikke så veldig annerledes ut på den tid som i 1885 da dette bildet av fotograf Knudsen ble tatt.
I middelalderen var de største jordeierne kongen og kirken og på den tid var Svolvær kongens eiendom. Kongen krevde "landvarde", en avgift på 5 fisk av alle som hadde utror fra hans eiendom. (almenning) Dette utgjorde ca. 18 kilo.
På begynnelsen av 1700 tallet, på den tid Sindelsen folket bodde i Øverværet lå våningshuset som var et en og
en halv etg. bygning inntil en lav fjellknaus med fasaden mot vest.
Man kunne se tuftene etter huset på øversia av "Lasarettet" som ble revet engang på 1970 tallet.
I dag står boligblokka "Vågatun" på dette stedet.
Fjøs og eldhus lå omtrent der veien i dag passerer kirkegården.
DET ER SVINØYA SOM ER OPPHAVET TIL BYEN
SVOLVÆR av Henrik Fauske
Den første Svolværing vi har
noteringer om er Christoffer Olsen,
som døde her i 1569.
Han kan ikke ha vært noen hvem som helst.
(Se egen side om han.
Klikk på navnelinken over.)
De som skilte seg ut fra den vanlige fiskerbonde da var enten embetsmenn eller knaper.
Postkort. Svinøya med fløyfjellet og Svolværgeita i bakgr. Fotograf ukjent.
Christoffer Olsen kan ikke ha vært embetsmann, men kanskje var han en knape, en rikmann som alt da drev handel?
Gården Svolvær var i eldre tid kronens eiendom. Mikal Jakobsen skriver i ”Nogle træk af Vaagan Herreds Historie”: ”Allerede tidlig må stedet ha hatt beboere, der drev handel og jægtebrug og tillige besad stor anseelse innen Vaagans distrikt.
Første oppgave om gården er i lensregnskapene for 1567 for kongens landskyld, hvor den er skyldsatt til 1 våg fisk. I august 1573 fikk Joachim Blache kongens brev på: ”å nyde kronens gård Svolvær i Vaagan fritt og uten avgift, dog skulle han sværge lensherren troskabsed.” (Rigsregistranter II s. 71). Dette var en belønning for de tjenester han hadde gjort kongen.
I 1612 betaler Christen Povelsen i Svolvær 1 daler som "landbowedzell" for å drive skipperbruk, og han bodde i et hvert fall på gården fra 1608 til 1620.
Det er skrevet at opphavet til Svolvær er Øverværet, ”at det var her det hele begynte”, og at den gamle Zindelsenslekten drev været fra tilhold i Øverværet. Zindelsenslekten bestod imidlertid kun av to generasjoner på mannssiden: Simon Zindelsen og sønnen Sindel Simensen. Med sistnevnte døde slekten ut, men fortsatte gjennom kvinneledd, og som vist nedenunder bodde disse på Svinøya.
Vi vet at Simon Zindelsen, dansken, som kom til Svolvær som 22-åring i 1611, ennå mens Christen Povelsen bodde her, også drev skipperbruk. Kanskje overtok Simon skipperbruket etter Christen Povelsen? Alf Kiil skriver i ”Da bøndene seilte” at han drev skipperbruk i 1642, da han 23. mars, sammen med 24 andre rike menn, klaget til lensherren over linebruket.
Da Simon Zindelsen kom hit i 1611 må han ha nedsatt seg på Svinøya, og døde her i 1647. Sønnen, Sindel Simensen, nevnes i prestenes manntalsliste for 1664-66 å være 43 år og oppsitter i Svolvær, og samtidig nevnes en husmann, Lauridtz Ollson ”100 år og ganske forarmit”. Det ser ut til at Sindel døde sønneløs, men han skal ha hatt to døtre, og det fremgår av lensregnskapet for 1688 at fra han døde stod enken som leier av hele gården Svolvær.
De var først året etter, i 1689, at bruket ble delt i to,og fra den tid stammer betegnelsene Nedre Svolvær og Øvre Svolvær.
Enken ble fortsatt sittende på hovedbølet, ”Nedre Svolvær” matr.nr 1, (Svinøya),
mens svigersønnen Christopher Meyer bygslet ”Øvre Svolvær” matr.nr. 2, (Øvreværet)
Enken stod som leier av ”Nedre Svolvær” matr.nr.1 til og med 1692, men fra 1693 står den andre svigersønnen, Jens Christensen Hasselberg, som leier av hovedbølet.
Dette er den rike Jens Christensen Hasselberg på Svinøya, som er omtalt som Hans Egedes viktigste forbunds-felle i striden mot presten Jacob Svendsen Parelius i Lødingen.
Etter at Jens Christensen Hasselberg var flyttet til Sydalen i 1721, overtok Christoffer Meyers sønn, Singdal Christophersen Meyer hovedbølet Svinøya etter sin onkel, og inngikk bygslings-kontrakt her.
Singdal på Svinøya fungerte som lensmann for "Voge fjerding" i årene 1753-56, og samtidig drev Singdals sønn, Christoffer Sindelsen Meyer, fra 1740-årene handel på øya.
Fra 1760 overtok han bygselen av denne del av gården etter sin far, og samtidig bygslet han også farfarens part i Øverværet, slik at han ble sittende som leilending for hele gården Svolvær, og 25 juli 1763 kjøpte han den av kronen til en pris av 100 Rd. Slik kom gården i privat eie.
Allerede 4 år etter, i 1767, er gården igjen delt idet Christoffer Sindelsen Meyer, som fortsatt bor på Svinøya, selger Øvre Svolvær til sin svoger Ole Walnum, for 530 Rd. Ole Walnum blir boende i Øverværet, men ved Christoffers Meyers død i 1780 kjøper han også resten av gården for 303 Rd 2 mark, slik at han blir sittende som eneeier, og i 1781 får han så gjestgiverbevilling for stedet, og den samlede eiendommen går videre til sønnen Andreas Walnum.
Andreas Walnum døde i 1813, og i skiftet etter han, som på grunn av boets størrelse, først ble avsluttet 30. desember 1814 får en opplyst at han i tillegg til sine andre eiendeler også eide følgende bygninger på Svinøya: En handelsstue, en brygge samt rorbod nr 42-52.
Ved Andreas Walnums død var sønnene Lars Thodal og Ole begge umyndige, og Svolvær ble forpaktet bort til Hartvig Schønning, senere gjestgiver på Finneset, mens Lars Thodal fikk opplæring på Kløven, og Ole dro til Trondhjem for videre skolegang.
I 1820 er de begge hjemme igjen, og 20. mars dette år sender de søknad om bevilling til å drive bondehandel og gjestgiveri sammen, men tilføyer, "Hvis vi i sin tiid bliver til Sinds at dele Gaarden Svolvæhr, Rorboder og gjelde,- da på hver sin Stæd at drive Bondehandel og Gjæstgiveri paa denne Gaard".
Hvilket andet "Stæd" kunne de da ha i tankene utenom Øverværet enn Svinøya hvor de allerede hadde en handelsstue? Da så Ole Walnum drukner allerede før bevillingen fore-ligger blir den nystartede Lars Thodal Walnum stående med eneansvaret for hele været.
I 1822 blir han gift med Kirsten Grøn Berg fra Hamnvik, og han får etter hvert sin svoger Gunnar Berg hit til assistanse.
Vi vet ikke hvilken avtale de to opprinnelig hadde seg imellom, men lite sannsynlig er det vel at Gunnar Berg ville si seg tilfreds med å bli gående som "krambusvend" hos sin svoger i Øverværet. Det at han var sønn av prosten i Senjen medførte vel også i hine tider at han ikke kunne ta til takke med en hvilken som helst jobb.
Om han hadde ønsket det slik ville vel mulighetene vært langt bedre i forretningen hos sin filleonkel (Fru Ingeborg Anna Dons, født Normann, var en kusine av Gunnar Bergs mor Anna, født Colban), senere svigerfar Jens Bing Dons under de da langt romsligere forhold hjemme i Hamnvik. Det er derfor mest trolig at Gunnar Berg allerede fra han kom til Svolvær har vært overlatt driften av Svinøya. Da han så i 1828 kjøpte halve gården for en sum av 3000 Spd, medførte dette neppe noen større overgang fra det tidligere samarbeidet med Lars Thodal Walnum.
Denne gjennomgang viser at Svinøya var det opprinnelige hovedbølet, og at det kun var i de 47 årene fra 1781, da Ole Walnum ble eneeier av gården, til 1828, da Gunnar Berg kjøpte Nedre Svolvær, at hele gården Svolvær ble eiet av familien Walnum i Øverværet.
At Øverværet innehar den eldste tradisjon i Svolvær er således feil.
2004