Sist oppdatert
30.03.2008 11:20
Hovedsponsor

FORSIDEN | Om foreningen | Navnet Svolvær | Stedsnavn| Bybilder | Attraksjoner | Bykart | Reise til Svolvær | FORUM
Økonor Svolvær

- i går

-
STEINALDER
- VIKINGTID
- NYERE TID


- GAMLE BILDER
- GAMLE POSTKORT
- GAMLE HUS

- FILMKLIPP
- LOFOTFISKET

- PÅ FOLKEMUNNE
- MUSIKK
- KUNST
- KULTUR
- IDRETT

- SAGN & MYTER

- TINGSTEDET    KJEPSØY

- BØKER OM   SVOLVÆR

 
Svolværs historie - Nyere tid
Skipstrafikk
av Henrik Fauske
Løsrevne historiske hendelser
finner du i menyen under.

I 1814 var det regelmessig postefordring langs de gamle hovedveiene til lands og kysten rundt fra Fredrikshald til Vadsø. Posten til Nordland og Finnmarken kom over Trondheim, derfra besørget bønder den gjennom Innherred og over Namdalseid til Namsos.

Så gikk ruten dels sjøveien, dels til lands gjennom Fosnes og Kolvereid til Nordlands postkontor på Terråk i Bindalen, og herfra startet båtpostruten. Først hver tredje uke, og fra 1831 hver fjortende dag dro postskyssen, fire mann sterk nordover på en åttring, med dyrebare brev og aviser i vanntette sekker. Postførerne ble benevnt postbønder.

Den vanlige skipsfarten på Nord-Norge ble drevet i privat regi, med jekter og andre seilskip. Det var først med dampskipene at staten engasjerte seg i skipstrafikken, og da først og fremst for å sikre en trygg og regelmessig postgang. Det første skip staten satte i fart på Nord-Norge var bygd i London, og fikk navnet “Prinds Gustav”. Det var en hjuldamper på 124 fot med en drektighet på 215 tonn og drevet av to damp-maskiner på 40 HK hver. Disse gav skipet en fart på 8 mil i rolig vær. Skipet ble benevnt “postskibet”, og de postførende skip har fra da ført det splittede flagget med posthorn “postflagget”
på hekken.

Den aller første gang Svolvær hadde besøk av et maskindrevet fartøy var 8. mars 1838, da “Prinds Gustav”, drevet av sine store skovlhjul, kom dampende inn på havna her. Skipet var satt i rute mellom Trondheim og Hammerfest hver tredje uke, og første avgang fra Trondheim satt til 5. mars 1838. Til Svolvær kom båten etter 3 dager, altså 8. mars. Svolvær var et av de faste anløp, og det eneste i Lofoten og Vesterålen, og skipet hadde liggetid her fra kl. 14.00 til 16.00. Ruteplanen viser at Løvøy i Steigen, som da var et kjent handelssted, var siste anløp før Svolvær. Fra Svolvær gikk skipet til Lødingen hvorfra det fortsatte hovedleia nordover gjennom Tjeldsundet, hvor det hadde anløp av handelsstedet Sandtorg. Harstad hadde da ikke anløp, så neste anløpsted var Trondenes eller Hamnvik som fikk anløp annen hver gang.

Fra 1851 satte staten også inn hjuldamperen “Prinds Carl”, i tillegg til “Prinds Gustav”, i en fjortendaglig rute mellom Bergen og Hammerfest, og fra midten av 1850-årene ble det ukentlige turer mellom Bergen og Hammerfest i månedene april til oktober. Senere ble det opprettet private selskaper som overtok dampskipsfarten.

I midten av 1850-årene ble det ukentlige turer mellom Bergen og Hammerfest i månedene april til oktober, og året etter månedlige turer i november - desember, og fjortendaglig forbindelse Trondheim - Hammerfest i årets tre første måneder. I 1851 ble Det Bergenske Dampskibsselskab stiftet, og i 1857 det Nordenfjeldske. Da “Prinds Gustav” begynte i 1838 var det avgang fra Trondheim hver tredje uke, og innstilling i vintertiden, men da de private overtok i 1865 ble det ukentlig rute fra midten av februar til slutten av august, og fjortendaglig rute resten av året.

Det ble etter hvert et ønske å korte inn seilingstiden, og høsten 1891 sendte Indre-departementet ut anbudsinnbydelse hvor det ble stillet i utsikt et statsbidrag på 15 000 kroner til det rederi som kunne holde en fartstid av 48 timer mellom Trondheim og Svolvær på en hurtigrute to ganger ukentlig, Trondheim - Vadsø om sommeren, og Trondheim - Hammerfest om vinteren. Fartskravet fra Trondheim til Svolvær på 48 timer viser hvor viktig en da anså anløpet av Svolvær å være, det eneste i Lofoten og Vesterålen. - Noe anbud kom imidlertid ikke fra selskapene.

Vesteraalens Dampskibsselskab ble stiftet i 1881. På foranledning av et forslag fra dette selskapet, som tok sikte på en ytterligere reduksjon av fartstiden mellom Trond-heim og Svolvær til 34 timer, sendte Indredepartementet 21. september 1892 ut ny anbudsinnbydelse fra våren 1893 for en postførende hurtigrute mellom Trondheim

og Finnmark en gang ukentlig i hver retning - om sommeren til Hammerfest/Vadsø - om vinteren til Tromsø for dampskip med en fart av 12 - 13 knop, og etter dette ble det da inngått kontrakt mellom Vesteraalske og departementet hvoretter “Vesteraalen” skulle gjøre ukentlige seilinger - mellom Trondheim og Hammerfest i tiden 10. - 31. august, og mellom Trondheim og Tromsø resten av året.

Søndag den 2. juli 1893 kl. 8,30 om morgenen gikk den da hvitmalte “Vesteraalen” ut fra Trondhjem på sin første tur i hurtigruta. “Vesterålen” hadde følgende 9 anløpsteder mellom Trondhjem og Hammerfest: Rørvik, Brønnøy, Sandnessjøen og , Bodø - til Svolvær kom skipet på sin første tur i hurtigruten mandag 3.juli kl. 20.00 (etter 35,5 timer), videre gikk skipet til Lødingen, Harstad, Tromsø, Skjervøy, og til Hammerfest onsdag 5. juli kl.16.00. Den første hurtigruteturen Trondhjem - Hammerfest ble gjennomført på snaut 3 døgn - 67 timer.

Hurtigruten var opprinnelig tenkt som en utpreget post- og passasjerrute, og det ble etter hvert satt inn hurtigere skip. Vesteraalskes nye hurtigruteskip “Finmarken”, fra Trondhjems Mekaniske Verksted, gikk prøvetur 7. september 1912. Det var da hurtigrutens største skip, og hadde frem til 1926 kystens “blå bånd” med en fart av 14,5 knop. Men på grunn av at flere anløp etter hver ble tatt opp, og at ferskfisken etter hvert ble en av Nord-Norges store eksportvarer, fikk ruten også karakteren av godsrute, og reisetiden ble derved forlenget.

Ennå så sent som i 1928 brukte hurtigruten 40 timer på strekningen Trondheim - Svolvær, men i løpet av tredveårene foregikk det en innkorting av reisetiden. For å imøtekomme kravene om kortere transporttid for ferskfisken ble hurtigruten i 1932 satt opp med to slags ruter, tre vanlige hurtigruter og tre ekspressruter. Fra 1928 fikk vi 6 hurtigruter og fra 1933 fikk Stavanger to ukentlige anløp. I 1936 fikk vi den syvende hurtigrute og dermed daglig forbindelse både nord og sør på den 1100 nautiske mil lange kyststrekningen Bergen - Kirkenes.

De eldste skipene ble i løpet av 30-årene erstattet med nye hurtigløpere. Norden-fjeldskes “Prinsesse Ragnhild” på 1 590 tonn ble ferdig i desember 1931, og Vester-aalskes “Lofoten” på 1 571 tonn i februar 1932. Om sommeren foretok de to nye hurtigruteskip kappseilasen over Vestfjorden til Svolvær, den virkelige fartsetappen. “Prinsesse Ragnhild” gjorde først turen fra Bodø til Svolvær på 3 timer og 56 minutter. Noen dager senere krysset “Lofoten” strekningen på 3 timer og 51 minutter, men det ble til slutt “Prinsesse Ragnhild” som erobret Vestfjordens blå bånd med 3 timer og 44 minutter. Sommeren 1939 kunne man således igjen gjøre reisen Trondheim - Svolvær på 33 timer - en tid som underskred kravet som ble satt da hurtigruta ble igangsatt i 1893. Etter krigen kom så de nye skipene bygget i Ancona i 1949-50. De hadde dieselmotorer på 3 600 HK og kunne komme opp i hele 17 knop. Våren 1950 til-bakela da også “Erling Jarl” strekningen Bodø - Svolvær på 3 timer og 35 minutter, og var dermed innehaver av “Vestfjordens blå bånd”. - Strekningen Bodø - Svolvær vedblev å inneha sin status som fartsetappen.

“Dronning Maud” fikk i 1931 som den første hurtigrute radiotelefoni ombord, og fra 1936 hadde alle skipene i hurtigruten fått slikt utstyr. Vestfjorden var den første åpne strekning hvor seilasen ble trygget ved hjelp av radiofyr. Et slikt ble opprettet på Skrova i 1932, og senere ble mindre anlegg satt i drift på Landego og ved Svolvær på Rødholmen.

Etter hvert ble lokale skipsruter tilknyttet stamruten. Alt i 1860 ble Vesterålen knyttet til kystpostrutene ved anløp av Steilo i den lyse årstid, men i vintertiden hadde Vester-ålen fremdeles ikke noe dampskipsanløp, og da var Svolvær utgangspunktet for bipost-rutene både til Lofoten og Vesterålen. Lokalfarten i distriktet ble til å begynne med underholdt for Statens regning og med et av dens dampskip, det utrangerte post-skibet, “Prinds Gustav”, som i 1867 gikk i lokalrute i Lofoten i 3 måneder. Det samme gjorde marinens “Ægir” i 1868. Ruten ble i 1869 overdratt til dampskipet “Arendal”, som også betjente ruten neste år, men i 1971 ble den overtatt av Bergenske og Nordenfjeldske, som satte “Kong Eystein”, senere også “Thor” inn i rutene.

Vesteraalske ble stiftet i 1881, men først fra1894 overtok selskapet lokalfarten i distriktet. D/S “Alten” på 141 brt. ble innkjøpt og satt inn i en av rutene, omdøpt til ”Vaagan”. Til den andre ruten ble innleiet en båt på 330 tonn. Den ble senere innkjøpt av selskapet og omdøpt til “Hadsel”. I 1898 ble kontrakt om lokalrutene fornyet for 5 år. Kontrakten forutsatte en del utvidelser av farten og i den anledning lot Vester-aalske bygge en ny lokalbåt ved Trondhjems Mek. Verksted. Den var på 379 brt. og fikk navnet “Røst“. Og etter at “Vågan” forliste ved brann fikk selskapet i 1903 bygget en ny båt “Risøsund” fra Christiansand Mek. Verksted på 216 brt. I 1906 hadde Vesteraalske 3 skip i lokalfarten: “Hadsel“, “Røst” og “Risøsund”, og med utgangspunkt i Svolvær utførte de 3 ukentlige turer til Vesterålen og 3 til Lofoten.

Stifter og daværende redaktør av tidsskriftet “Farmand”, Einar Sundt, gir en god beskrivelse av transportmengden inn og ut fra Svolvær i 1907 i “Fra Lofoten under skreifisket”:

Efter Indbydelse fra Den nordlandske Handelsstands Fællesforening om at overvære deres 7de Genelalmøde i Kabelvaag afreiste jeg fra Christinia Lørdag Morgen 17. Marts med Ankomst, efter en herlig Reise, til Svolvær Mandag Eftermiddag. Da Mødet ikke skulde begynde før Torsdag Morgen, og der foregik et rigt Fiske i Vestlofoten, medens der var “svart” eller “frit” i Øst-lofotens Vær, bestemte jeg mig for at følge Lokalskibet “Hadsel”, som skulde afgaa Kl. 3 vestover til Værø. Efter Ruten skulde det være tilbage Tirsdag Aften. Men dels var Hurtigruten nogle timer forsinket, og dels var der saa mange Varer, som skulde indlastes, at vi ikke kom afsted før Kl.11 om Aftenen. Foruden at faa se Fiskeværene under gunstigste Forhold fik jeg ogsaa ved denne Tur Leilighed til at iagttage, hvilke svære Krav der i Fisketiden kan bliive stillede til Lokalskibene. Vi gik ud søklastede med Salt i Rummet, Kolonial og andre Butikvarer paa Mellomdæk, Tønder og Baade paa Dæk til langt opover Mastene, og ved hvert Stoppested Ophold fra en a' to liige til fem a sex timer. At Ruten ikke under saadanne Forhold kunne holdes, tiltrods for at Skibet med sin kraftige Maskine gjør brilliant Fart, er indlysende, og “Hadsel”, som ogsaa paa Tilbageveien fik fuld Last av “Slo”, Hoder og andet Fiskeaffald, som sendes hjem til Kreaturfoder og andre Varer, kom da heller ikke til Svolvær paa Retur før Torsdag Aften kl. 8.

Ikke mer enn 6 av anløpstedene hadde kaier i 1906, og i Lofoten hadde bare Svolvær kai (dampskipskaia på Tysfjordodden ble bygget i 1893). Siden Svolvær var utgangs-punkt for alle lokalrutene hadde selskapet, allerede fra århundreskiftet, opprettet eget kull-lager på Kjeøyskjæret. Fra 1911 fikk Vesterålen 4 og Lofoten 3 ukentlige turer, hvorav 1 ble utstrakt til Bodø, slik at det ble korrespondanse med hurtigruten også der. Den nye lokalrutekontrakten av 1914 innbefattet forbedring av rutefrekvensen hvorfor det ble nødvendig med 4 skip, hvorfor en ny lokalbåt, “Mosken”, ble bestilt ved Akers Mek. og den ble levert i oktober 1914.

Åpningen av Risøyrenna 25. juni 1922 førte til en betydelig omlegging av rutene. To av de fem ukentlige hurtigruteskipene gikk fra da av gjennom Vesterålen og de fire stedene Melbo, Stokmarknes, Sortland og Risøyhamn fikk to anløp i uka både på nord og sør, mens de øvrige tre gikk via Lødingen og Tjeldsund som før. Dette medførte en reduksjon av transporten på den tidligere ruten Svolvær - Lødingen - Harstad. Lødingen herredsstyre sendte derfor et protestskriv til myndighetene, og forlangte at den tidligere sjøverts forbindelse mellom Svolvær, Lødingen, Narvik og de distrikter som lå omkring disse steder, ble opprettholdt med nye ruteforbindelser, og både Svolvær bystyre og Svolværs Handelsstand sluttet seg til det.

Lokalrutene i Vesterålen fikk fra nå av utgangspunkt i Stokmarknes, mens Lofotrutene fortsatt korresponderte med hurtigruten i Svolvær. Etter at “Mosken” hadde forlist ved Dragnes, ble ny båt med samme navn levert fra Trosvik Mek. Verksted i Brevik i november 1924, og da selskapets bygdebåt “Fremskridt” ble ødelagt ved brann 14. mars 1925, ble D/S “Skjergar” på 190 brt. (opprinnelig slepebåt “Odin” på Innherred) innkjøpt til bruk i kortere ruter. Båten ble døpt “Børøysund” og satt i fart i desember 1925. Nye forandringer i lokalrutene ble foretatt i 1928, slik at en av turene fra Svolvær ble utstrakt til Skutvik, hvorved man oppnådde korrespondanse med Ofotens “Nord-Norge” i rute mellom Trondheim og Narvik.

Den 9. oktober 1924 vedtok Lofoten Handelsstandsforening, mot stemmene fra Øst-Lofoten, en henvendelse til Departementet om eventuelt å sløyfe 3 hurtigruter på Svolvær. Til gjengjeld måtte Stamsund “som Vestlofotens største sted” få hurtigrute både på nord og sør. J. M. Johansen, Stamsund fremsatte samtidig som tilleggsforslag: “Forsamlingen påpeker at den naturlige seilas ved anløp av Vestlofoten er gjennom Gimsøystrømmen”. Ved å la hurtigruten gå Gimsøystrømmen med direkte forbindelse Stamsund - Melbo ville Svolvær blitt liggende utenfor. Det var sterke krefter som var interessert i en slik omlegging av ruteforbindelsen i Lofoten, ikke minst Christian Frederiksen på Melbo, som så de store fordeler dette ville bety for hans sted. Aksjonen førte imidlertid ikke frem. Svolvær beholdt alle anløpene, og hurtigruten fikk fortsatt sin seilas gjennom Raftsundet til Vesterålen. Forbindelsen mellom Svolvær og Ofoten ble ordnet ved nye dampskipsforbindelser. Men i 1929 satt J. M. Johansen i Stamsund som formann i Vesteraalskes direksjon, og fikk fra da utvirket at også Stamsund fikk to ukentlige hurtigruteanløp.

Fra tidligere var Svolvær eneste omlastningshavn for hurtigruten i Lofoten og Vesterålen, men nå var det opprettet to ukentlige anløp hver vei for stedene Melbu, Stokmarknes, Sortland og Risøyhamn, og også det nye anløpet av Stamsund måtte selvsagt føre til betydelig svikt i transitt-trafikken over Svolvær. Uten å medføre noen omlegging av lokalrutene fikk opptagelsen av Stamsund som fast hurtigruteanløp i 1929 også sin betydning for lokalfarten. Mens korrespondansen med hurtigruten opprinnelig bare foregikk i Svolvær, måtte rutene i de siste førkrigsårene planlegges under hensyntagen til en lang rekke hurtigruteanløp fra Bodø i sør til Risøyhamn i nord, med Stokmarknes, Stamsund og Svolvær.

I dag har både Stamsund, Stokmarknes, Sortland, og Risøyhamn fått daglige anløp av hurtigruten, mens Melbo og Lødingen har mistet sine. Hurtigruten betjenes i dag av 11 skip, bygget i årene 1982 til 2003: “Narvik”, “Vesterålen”, “Kong Harald”, “Richard With”, “Nordlys”, “Polarlys”, “Nordkapp”, “Nordnorge”, “Finnmarken”, “Trolljord” og “Midnatsol”. De har alle marsjfart på 18 knop, men reisetiden Trond-heim og Svolvær er fortsatt 33 timer, og Trondheim - Hammerfest 41 timer 15 min.

Kilder:

Einar Sundt: “Norges Handel og Industri“, Bind 1, Christiania 1907

Olav Alsvik: “Svolværs historie”

Reidar Stavseth: “Nordover med hurtigruta” og “På Nordnorsk Kjøl”

Leif B. Lillegaard: “De blå skipene”

Ruteplan for hurtigruten 2003-2004

nn foretrekker jeg denne versjonen: 

 

Du er her - Nyere tid > Skipstrafikk

Til toppen

Web design: Bjørn Kenneth Hansen 2004