Sist oppdatert
30.03.2008 11:21
Hovedsponsor

FORSIDEN | Om foreningen | Navnet Svolvær | Stedsnavn| Bybilder | Attraksjoner | Bykart | Reise til Svolvær | FORUM
Økonor Svolvær

- i går

-
STEINALDER
- VIKINGTID
- NYERE TID


- GAMLE BILDER
- GAMLE POSTKORT
- GAMLE HUS

- FILMKLIPP
- LOFOTFISKET

- PÅ FOLKEMUNNE
- MUSIKK
- KUNST
- KULTUR
- IDRETT

- SAGN & MYTER

- TINGSTEDET    KJEPSØY

- BØKER OM   SVOLVÆR

 
Svolværs historie - Nyere tid

Minner om båter
av Henrik Fauske

Løsrevne historiske hendelser
finner du i menyen under.

Minnes en personer er det gjerne under tittelen "Mennesker vi har møtt". Slik er det ikke med båter. En eventuell overskrift "Båter vi har møtt" kunne gi leseren det inntrykk at her er det fare for kollisjon.

På den annen side ville det frita forfatteren for mistanken om å drive uvettig kappkjøring. Vi prøver å unngå sånt. Som oppvokst på en omflødd holme uten bruforbindelse regner vi oss som de opprinnelige sindige båtfolk, så før brua lyttet vi andektig, som Oluf Raillkattli, når kongen i nyttårstalen sendte en ekstra hilsen til "våre landsmenn ute på havet."

Tilbake til overskriften. Som de andre svinøyværingene er vi født her, og har de første smertelige erfaringer om motorbåt fra gammelferga på havna.
"Ferge I" Svolvær stod det riktignok på billettene. Men dette ett-tallet etter ferge, var nærmest skryt, da det aldri var mer enn en ferge i fart samtidig, så noen valgmulighet hadde vi dessverre ikke. Gammelferga var noen-og-tyve fot, sort og lav og med akterspeil. Styrehuset var foran til styrbord og nedgangstrappen til "passasjercabinen" om babord. Bekvemmeligheten bestod i at det over denne del av skibet var spendt brunmalt presenning på spiler over tverrgående rørbøyler.

Med sin halvrunde takprofil så det nærmest ut som en hangar, men det visste vi ikke den gangen. På presenningstaket var også fastsurret et par lange årer, - hva nå vitsen kunne være med det. Foran på babordsiden og bak var det helt åpent under presenningstaket, så her fant sjøskvetten og snødrevet uhindret vei til oss arme skoleelever. Især ble vi våte når ferga bakket ut fra Kuba og sjøen toppet seg mot akterspeilet, men da var vi jo på vei hjem hvor tørre klær ventet. Verre var det for ungene fra Kuba. De fikk styrten på vei til skolen.

Så var det alle båtene med tilreisende i fiskertida. På den tida av året ble det lite søvn på morrakvisten.
Lyngsværingene, Reisaværingene og Skjervøyværingene ankret i Svinøysundet. En rad side-ved-side langs Svinøylandet med baugen utover og hekken inn og med landtau belagt i fjæra. Langs Bukkedauen lå en ny rad oppankret i motsatt retning. De gamle fiskerne nordafra var tidlig oppe, og fra i fem-tida om morgenen var det et øredøvende leven når de store ensylindrede glødehodemotorene startet opp.

Og tidlig opp måtte de. De skulle være i leia når utrorssignalet gikk,
og det var ikke uvanlig at ankrene hekta seg sammen med dem fra båtrekken som lå midt imot, og slikt avstedkom mang en høyrøstet tale.

Den som var litterært interessert kunne snappe opp nyttige gullkorn
til senere bruk i kameratflokken.

Foto: Kanstad

Videre søvn ble det lite av for oss om bodde knappe 30 meter unna, og det gav seg uttrykk i nedsatt oppmerksomhet i førstetimen på skolen.

Trafikken med fiskerbåtene varte bare en begrenset tid på ettervinteren, men etterpå var det likevel, i tiden før krigen, stor båttrafikk å følge med i. Vel nok var det ikke den flåten av lystbåter som vi har i dag. Det var mest båter i nyttetrafikk, - slike som vi helst skal vike for. De fleste husker nok dette, men det kan kanskje ikke skade å rekapitulere litt om ferdselen på havna.

Passasjer- og godstrafikken som i dag vesentlig går med bil og buss måtte jo i de da veiløse tider utelukkende gå sjøveien.
Det var først og fremst melkerutene som passerte østenfra mandag, onsdag, fredag og lørdag, og la til ved Kompanikaia. "Svanen" med Martin Mikalsen kom fra Holandshamn, og var den som mest så ut som en passasjerbåt, lys grå med langt hvitt overbygg, og med wc i samme farve bakerst for ytterligere å understreke overbyggets lengde og å avrunde det med et buetak.

Så var det "Odd" med Reidar Nilsen som kom fra Vestpollen, også den i samme farger, men med litt mindre dominerende overbygg på et kraftigere kutterskrog. Det var buskap på hver gård, så dekket var fullstuet med melkespann og i tillegg hadde båtene så mange passasjerer at spannene også måtte gjøre tjeneste som ekstra sitte-plasser, hvilket neppe kunne være særlig komfortabelt. Det påstås at de avsatte merker på strategiske steder, gjerne med "HØYANG" diagonalt tvers over.

I årene like før krigen benyttet "Odd" også liggetida i Svolvær om sommeren til å ekspedere de tremotors Junker-52 flyene "Havørn" og "Falken" i Molldøra. Fra Kabelvåg kom "Ulabrand" og la til ved Nordkaia på brekken mot Bybudstasjonen. Den hadde sortmalt skrog med hvitt dekkshus slik som en lokalbåt skal se ut. "Ulabrand" var især god å ty til når veien til Kabelvåg var igjenføket, og til Kabelvåg måtte mange, da kommuneadministrasjonen i gamle Vågan lå der.

Så var det de som kom med sjark til byen for å levere fisk til Fiskehallen på Torvet.
En av dem huskes især for en særdeles lekk båt. Han begynte alltid å pumpe ved Wellebrygga på østenden av Bukkedauen og stoppet først når han passerte Storbrygga på sydenden. Samme prosedyren gjentok seg i omvendt rekkefølge når han var på hjemtur. De som fulgte med i saken påstod han hadde utmålt holmen i et fast antall pumpeslag.

I denne tida, lenge før brua var påtenkt, passerte også større båter i Svinøysundet. Fyrvesenets D/S "Hekkingen" var kullfyrt og bunkret ved Kullkaia. Etter som skipperen, Ole Åsebø, bodde på Svinøya var båten innom både tidt og ofte.

Såvel Vesterålskes som Ofotens lokalbåter hadde også for vane å trafikkere sundet hvor de var kjent i og med at de hadde reparasjonene hos Tvedt på Hjellskjæret, og etter som skipperne senere kom i tjeneste på hurtigruten, så tok de sjansen på å gå denne innerleia som en ekstra attraksjon overfor turistene. Særlig var det "Finnmarken" og "Nord-Norge" som gikk gjennom sundet på fine sommerkvelder.

Noen var det som rodde, og et fast innslag var Evald Engstad som kom roende med melka fra Børvågen i all slags vær, sommer som vinter.
I tillegg til denne strie tørnen bar han melka opp i kjøkkenet til kundene, og ennu hadde han overskudd til et smil.

En del av trafikken var jo ekstremt lokal.
Fra kull-lageret på Svinøya ble bunkers til rutebåtene transportert over sundet til rutebåtkaia i de store åpne flatbunnede kullprammene. Slepebåt var vel V.D.S.`s minste, M/S "Gjæva", som først ble ført av styrmann Robertsen, og siden av Gunnar Iversen. Kull til byens husstander ble fraktet over sundet med motorbåt og heist opp på vannkaia hvor maler Svendsen transporterte det videre med lastebil.

Så hadde vi en som drev fløtt på Svinøya.
Det var gamle Kristian Martinussen, opprinnelig fra Slåkøya i Sveet, som bodde i ei bu vest på øya. Han drev i alle år som fløttmann i dallblå robåt, men hadde helst forretning når ferga av en eller annen grunn ikke var i drift.

Svinøya var som nevnt en omflødd holme. Vel ilandkommet der var vi straks i en landlig og fredeligere verden.
Mange arbeidet over på bysiden, men det var på Svinøya vi bodde og trivdes. I langt større utstrekning enn nå møttes folk i fritida for en prat, og ga gjerne også ei handstrekning ubedt.

Uten sammenligning for øvrig våger vi å referere et utsagn fra en gammel moskenesværering da lokalen var på vei vestover fra Mølnarodden mot Hamnøy : "Ser dokker den bekken som renn ned i vika rett der inne, - med veiarbeidsbrakka på venstresida og litjhuset med skråtaket på høyresida. Den e grensen mellom Flakstad og Moskenes. Veiarbeideran, de e opplyste folk som veit å verdsætt lokalitetan. De bor og bruke fritida i Moskenes, men de arbeid og skjit i Flakstad".

I den tiden måtte en ta vare på pengene.
Hvor en skulle måtte en i båt. Det var også en tid med mye arbeidsløshet, så folk brukte
robåten for å spare fergebilletten. Hjemme hadde vi og en robåt. Det var en litt bredbygd og stødig to-roms gråmalt ranværingsbåt som far min hadde kjøpt brukt og billig,
men den gjorde tjenesten.

Foto: ukjent. Gammelt postkort.

Når båten kom inn i vår familie vet vi ikke sikkert. Vi utkom selv i 1928 og da var den allerede der. Far min hadde delt kontortid. Det ble å krysse Svinøysundet fire ganger pr. dag, og å ta ferga kostet penger. Roing var gratis, så her var det muligheter for innsparing. I et hvert fall i månedene juni, juli og august, da det var mulig å bruke robåten - i kontordressen.

For oss unger var båten kun disponibel på kveldstid. Om vinteren lå den trygt og sikkert kvelvet opp mot skråstagene på hagegjerdet. Med fare for represalier nevner vi at en vinter ble båten satt på sjøen av bror min og en kamerat som skulle samle guano. I april måned forsvant alle fiskerbåtene fra Lofoten. Det samme gjorde småbåten vår, og vi så den aldri mer. Vi savnet den småbåten. I et hvert fall de av oss i familien som ikke hadde gjort forretning på guano.

Men det var den båten som fikk oss til å begynne å minnes.

Svolvær, 1/2 1997  HF/-
SKARVEN" NR 1 1997

Du er her - Nyere tid > Minner om båter

Til toppen


Web design: Bjørn Kenneth Hansen 2004