Sist oppdatert
26.01.2016 13:00
Hovedsponsor

FORSIDEN | Om foreningen | Navnet Svolvær | Stedsnavn| Bybilder | Attraksjoner | Bykart | Reise til Svolvær | FORUM
Økonor Svolvær

- i går

-
STEINALDER
- VIKINGTID
- NYERE TID


- GAMLE BILDER
- GAMLE POSTKORT
- GAMLE HUS

- FILMKLIPP
- LOFOTFISKET

- PÅ FOLKEMUNNE
- MUSIKK
- KUNST
- KULTUR
- IDRETT

- SAGN & MYTER

- TINGSTEDET    KJEPSØY

- BØKER OM   SVOLVÆR

 
Det gamle Vågar og tingstedet Kjepsøy

Den gang det var
konger i Hålogaland

av
Henrik Fauske


Snorre forteller i "Ynglingesagaen" fra det femte århundre:
”Jørund og Eirik var sønnene til kong Yngve Alreksson, De lå ute på hærskip hele denne tida og var store hærmenn. En sommer herjet de i Danmark, da møtte de Gudlaug håløygkonge og kom i strid med ham, og det endte med at Gudlaugs skip ble ryddet og han sjøl fanget; de satte ham i land på Straumøynes, og der hengte de ham. Hans menn kastet haug etter ham der.”

”En sommer tok Jørund til Danmark med hæren; han herjet i Jylland og om høsten gikk han inn i Limfjorden og herjet der; han lå med sine menn i Oddessund. Da kom kong Gylaug håløygkonge dit med en stor hær. Han var sønn til den Gudlaug som er nevnt før. Han la straks til kamp med Jørund, men da folk i land fikk se det, så dreiv de til fra andre kanter med store og små skip; da måtte Jørund gi seg for overmakten og skipet hans ble ryddet; han løp på sjøen, men ble fanget og ført opp på land; kong Gylaug lot så reise en galge, leide Jørund bort til den og lot ham henge.”

Fra det sjette århundre forteller Snorre videre:
”Kong Adils i Uppsala var så glad i gode hester, han hadde de beste hester som fantes på den tid; en av hestene hans het Sløgve, en annen Ravn, den hadde han tatt fra Åle den opplandske (i Norge) da han var død, og under den ble avlet en annen hest som også het Ravn; den sendte han til kong Godgjest på Hålogaland. Godgjest rei den, men han kunne ikke få den til å stanse; så falt han av hesten og døde, det var i Omd på Hålogaland.”

Man kan undres over at de håløygske kongene reiste utenriks, både i hærferd og i handel, allerede så tidlig. Olav Alsvik skriver om dette i ”Svolværs Historie”: "Arkeologien synes imidlertid å fortelle om stordrift på Lofothavet med utførsel for øye allerede i jernalderen. Det som i første rekke tyder på dette, er de rike vektfunn og den store mengde funn av gravhauger med tyngdepunktet i Lofoten og Vesterålen, som er gjort i de senere årene. Dette svære arkeologiske materiale forteller om økonomisk fremgang, og tyder på at Nord-Norge dengang har hatt en overklasse av rike væreiere og handelsmenn.”

Vi hører også senere om stormenn i Hålogaland, men det går flere hundreår før vi igjen hører om konger i landsdelen. I det tiende århundre er høvdingen Tore Hjort nevnt i “Snorres Kongesagaer” ved følgende tre anledninger:

1. Som høvding fra Hålogaland i slaget ved Hjørungavåg mellom Håkon jarl og jomsvikingene i 986.

2. Som høvdingen Vågan som sammen med Hårek fra Tjøtta stanset Olav Trygvasson ved Bjørnør da kongen i 996 var på vei nordover mot Hålogaland.

3. Videre at denne høvdingen i 999 ble drept da han rømte unna for Olav Trygvasson sted på Helgeland.

Noen nærmere opplysninger om Tore Hjorts status som høvding, eller hans slekts-tilhørighet får vi ikke hos Snorre.

Gerhard Schøning opplyser imidlertid i “Norges Riges Historie”:
“ Vi have ogsaa i den foregaaende Deel af vor Historie seet en Eystein, en Søn af Sigurd Orm i Øie, eller maaskee rettere af Sigurd Ring, uden Tvivl af samme Aarsag at være bleven Konge i Norvegie, det er i Throndhiem, og der saa mægtig, at han alleene havde tilliige Halogaland samt Finmarken i Besiddelse, men undertvang sig ogsaa Garderike, (rettere Holmgaard). Alt dette etterlod han til sin Søn, den Tappre Halfdan; men siden blev det igien adspreedt. Hans eene Søn, Thorer Hiort, blev Konge paa Halogaland; den anden Eysten, med Tilnavn Glumru, Konge i Throndhiem; og under ham, eller hans Afkom, maae de Throndhiemske Districter være paa nye deelte mellem adskillige Smaa-Konger, som de vare, da Kong Harald (Hårfagre) i Følge med Hertug Guttorm angreeb det Nordenfiældske.”

Vi ser her at Tore Hjort hadde arvet Hålogaland som kongedømme etter sin far kong Halfdan Eysteinsson i Trondheimen. Kong Halfdan var sønn av Kong Eystein, som også var konge over Toten og Hadeland, og han var igjen en dattersønn av Sigurd Ring.

Altså var kong Tore Hjort et tippoldebarn av Sigurd Ring. Sigurd Ring var og stamfar til de danske kongene. Deres slektsrekke på mannssiden, er etter Sigurd Ring: Ragnar Lodbrok, Sigurd Orm i Øie, Harde Knut, Harald Blåtand og Svein Tjuge-skjegg.

De to sistnevnte var Tore Hjorts samtidige. Kong Tore Hjort i Hålogaland og den danske kongerekke var således samme ætt, idet Tore Hjort og Harald Blåtand hadde Sigurd Ring som sin felles tippoldefar - de var altså firemenninger.

Schøning skriver videre:
“Kong Harald Gormssøn, som nedstammede fra den Sigurdske eller Lodbrogske Familie, syntes at besidde Eiendoms- og Arve-Ret, til anseelige Lande og Districter i Norge, efter Sigurd Ring, Reegner Lodbrok og Sigurd Orm-i-Øie, hvilke efter endeel gamle Skribenters Beretning, skal have eiet det meeste af det nu værende Sønden-fiældske, alt til Dofre-Fiæld og Lindesnes, eller, som om sidst-nævnte især berettes, heele Viigen og Agder, til Lindesnes, med en stor Deel af Uplandene.”

Da kong Harald Blåtand og Håkon Jarl i 973 sammen med Harald Grenske inntok Norge etter Harald Gråfells fall, overlot Kong Harald til Harald Grenske, “ikke bare hans fedrene rike Vestfold, men også Vingulmark, samt “heele Agder, liige indtil Lindernes“. Til Håkon Jarl overlot han “ei alleene hans fædrene Riige, den heele Landstrækning af Norge, fra Lindesnes indtil Throndhiem, eller de syv Fylker, Roga-land, Hordaland, Sogn, Fiorde-Fylke, Sund-møre, Romsdal og Nord-møre, med dertil hørende, ei alleene under samme Vilkaare, med samme Kongelige Ret og Myndighed, hvormed Kong Harald Haarfager havde overdraget desse Lande, til de Kongelige Printser. - Throndhiem; hvilket betydelige District, med dertil hørende Numedal, Halogaland og Finmark, har Hagen Jarl uden al Tvil faaet qvit og frie, som sin Fæd-rene-Arv, eftersom Skribenterne intet melde derom, at de ere ham af Kong Harald overdragne.“ I hvert av de oppregnede syv fylker fra Rogaland til Nordmøre satte Håkon Jarl en jarl til å styre, og selv styrte han Trøndelagen fra Lade.

Etter overenskomst med Harald Blåtand, som da ennå anså seg som overherre over Norge, hadde både kong Harald Grenske i Viken og kong Tore Hjort i Hålogaland måttet la seg underordne Håkon Jarl som underkonger. Håkon jarl fikk overhøyhet over “Det meeste af Riiget, det heele Norden-Fiældske, næsten fra Lindesnes af og indtil Riigets yderste Grændser mod Gand-Viiken eller det Hvide-Hav, havde han faaet at regiere over, deels med en uindsskrænket Myndighed, som Throndhiem, Halogaland, Finmark, med didhen hørende, dels som et nyt Tillæg til hans forige Besiddelser, de føer opregnede syv Fylker eller Provincer.”

Tore Hjort bodde fortsatt i Vaagar, så denne kaupangen var fortsatt “residensby” for kong Tore Hjort av Håløygrike, selv etter at han fra 973 fått redusert sin makt.

Også Snorre bekrefter jo at det var her Tore Hjort hadde sin bopel. Følgelig var Vågar fortsatt kontroll- og oppgjørssted for de håløygske skinn- og klo-varene. Her måtte og fem-fisk-avgiften (avgift for å få delta i Vågafiske) betales, og denne ble betalt i tørr-fisk.

Vågar var eksporthavn, både for tørrfisken og de håløygske skinn- og klo-varene, og stedet var og innfallsporten for kornvarene til Hålogaland, forutsetningen for at landet. kunne "brødfø" sin befolkning. I Vågar måtte og landøre ved utenrikshandel betales, og fra Vågar seilte "Vågaflåten" videre, sannsynligvis i konvoi under Håløyg-kongens beskyttelse. Vågar var mobiliseringsstedet for den håløygske leidangen, som bestod av 13 tyvesesser og 1 tredvesesset skip.

At Tore Hjort var en effektiv og rask administrator viser følgende: Da Jomsvikingene like etter jul 994 gjorde et overraskende angrep på Norge, maktet Tore, selv om dette skjedde midt på vinteren, på kort varsel, å sjøsette den håløygske leidangsflåten på 14 langskip, samle dem i Vågar for utrustning, og seile disse åpne skipene sørover til Hjørungavåg, eller Hjørundfjord, for å komme Håkon Jarl øyeblikkelig til unnsetning.

Ifølge sagaen hadde Jomsvikingene den store fordel under slaget at de hadde større, og ikke minst mer høybordede skip enn de norske, som i en fart var sammenrasket i Trondheimen og i Mørene lokalt, så oppmøtet av de 14 håløygske leidangsskipene, som da var landets største, hadde utvilsomt meget å bety for utfallet av slaget, og for Håkon Jarls seier.

Vel to år senere, i 996, da Olav Tryggvason ifølge Snorre, tok flåten, seilte ut Trondheimsfjorden og ville nord til Hålogaland, fikk Tore Hjort igjen øyeblikkelig samlet leidangen, og seilte kongen imot for å verge landet. Da Olav kom til Roan fikk han høre fra Hålogaland, at der hadde de hæren ute. Olav snudde da straks og seilte sørover langs landet. Snorre skriver: ”Og da han kom sør for Stad, seilte han makeligere, men kom likevel fram helt øst i Viken først på vinteren.” Kongens seilas sørover måtte således ha artet seg som den rene flukt. Her ser vi igjen et eksempel på håløygflåtens slagkraft og Tore Hjorts evne til å handle raskt.

Etter drapet på Håkon Jarl i 995 må Tore Hjort igjen ha gjort seg uavhengig, og siden styrt Håløygriket som det eneveldige monarki han hadde arvet etter faren Halfdan, og slik satt han da Olav Tryggvason i 999 for annen gang satte kursen nordover.

For denne kongen, som store deler av sitt voksne liv hadde ernært seg ved sjørøveri og strandhugg, måtte skattene i Vågar være en enorm fristelse, og å sikre seg disse var vel hovedhensikten med dette toget. Siden Olav Tryggvason måtte vike unna ved forrige møte med kongen i Hålogaland hadde han tydeligvis slik respekt for Tore Hjort og hans hær, at hans hensikt denne gangen må har vært å komme overraskende på Tore Hjort i Vågar natterstider, på samme vis som Eirikssønnene overfalt Sigurd Jarl på Augla i Stjørdalen i 963.

Vi må da forutsette at Olav har seilt nordover utenskjærs, for ikke å bli sett, og så seilt inn Vestfjorden om natta og overfalt kaupangen Vågar mens folket lå og sov. Dersom han hadde seilt innenskjærs og derved innviklet seg i en trefning underveis, ville planen hans vært spolert, hvilket han neppe hadde tatt sjansen på, så Snorres fortelling om en slik trefning er neppe korrekt.

Snorre har, uvisst av hvilken grunn, byttet ut kongen i Håløygriket, Tore Hjort i Vågar med en bonde, Raud den Rame i Salten, som Olav Tryggvasons hovedmotstander, men etter beskrivelsen av raidet (SNORRES KONGESAGAER S.80) og utbyttet etter dette, later det imidlertid til at Olav har lykkes i å overraske og drepe, Tore Hjort, samt å rasere Vågar denne natten i 999.

Bortsett fra det økonomiske utbyttet, inkludert vågarleidangens flaggskip 30-sessen, later det ikke til at Olav Tryggvason fikk noen landevinding av dette raidet. Ved toktet mot Vendland året etter, fikk han, tross fullt leidangsutbud, kun få håløyger med seg. Som deltagere fra nord i dette toget nevner Snorre kun disse: Trond Skjalge (den skjeløide), Ogmund Sande, Lodve Lange fra Saltvik i Ballangen og Hårek Kvasse. De sto alle ombord på "Ormen lange", og blant disse fire finner vi vel og overløperen som var los og kjentmann for Olav Trygvasson under overfallet på Vågar i 999.

Håløygrike omfattet i datiden et betydelig landområde. I tillegg til at det strakte seg fra Namdalen i sør til “Gandvik“, eller “det Hvide-Hav”, rakk det og betydelig lenger i bredden innover i landet enn nå, slik at det omfattet store deler av nåværende Svensk Lappland, Nord-Finnland og Nordvest-Russland. - Derfor var det at skatt ble innkrevd av Bjarmer og Finner.

Gerhard Schøning offentliggjorde resultatene av sine undersøkelser allerede i “NORGES RIIGIS HISTORIE“, Anden Deel, som ble trykt i Sorø i 1773, og han bekreftet dem i samme verks Tredie Deel, som først kom ut i 1781, etter forfatterens død.

Til tross for at disse opplysninger har vært offentlig tilgjengelig i 230 år, er det fortsatt ukjent for menigmann at Håløygrike, ennå så sent som i året 999, var et selvstendig kongerike, at vågahøvdingen Tore Hjort var rikets monark, samt at denne kongens residens var kaupangen Vågar.

Meget arbeide har vært nedlagt i å klarlegge historien om kaupangen Vågar, og om høvdingen Tore Hjort, men det må beklages at Schønings opplysninger hittil ikke har vært behørig vektlagt under dette arbeide. Det er å håpe at så skjer i fremtiden.

Det bør og bemerkes at Schønings skrifter bekrefter påstanden som tidligere er fremsatt at Vågars virkelige storhetstid ikke er å finne i middelalderen, men allerede i hedensk tid.


Tilbake...

toppen

Svolvær Historielag 2004 - 2016